Reisebrev fra Filippinene

Gunnar-SkjoldenAv Gunnar Skjolden / gunnar@escape.no

Det fjerneste Østen, Filippinene, ut mot Stillehavet

En gruppe fra Escape Travel var der i påsken og er kommet hjem med sterke inntrykk. Filippinene er Asia, men også noe annet. Mer enn tre hundre år som spansk koloni og femti år under USA har satt dype spor. «Tre hundre år i kloster og femti år i Hollywood». Filippinerne skaper fiesta ut av det meste, og turister blir involvert i det som skjer. «More fun in the Philippines» er deres turistslagord, og så blir til og med landfredag en opplevelse av lokale tradisjoner. Vi så Filippinene fra risterrassene i nord via hovedstaden Manila til et deilig strandhotell på Panglao ved Cebu i sør.

Turdeltaker Liv Valstrand har stilt noen bilder til disposisjon. Hun var så heldig å komme opp på pressetribunen under korsfestelsestablået i San Pedro Cutud i byen San Fernando i Papagena. Vi andre så nok vel så mye til hverandres paraplyer mot solen, men en storskjerm var til god hjelp.

Bloggbilde_Filippinene1_2

Risterrassene i Ifugao-regionen på nord-Luzon er mer enn 2000 år gamle og står på UNESCOs verdensarv-liste.

Bloggbilde_Filippinene2_2

Filippinene opplever en sterk flukt fra landsbygda mot de store byene. Eldre folk kler seg i tradisjonelle antrekk for å bli fotografert når turister kommer forbi.

Bloggbilde_Filippinene3_2

De som angrer på noe, gjør bot ved å dekke ansiktet og piske seg til blods – så blodet skvetter! På underlig vis glir de inn i gatebildet, i 35C.

Bloggbilde_Filippinene4_2

Korsfestelsesscenen ble spilt første gang i 1962, da en lokal «klok mann» lot seg korsfeste etter en drøm om at det ville gi ham kraft til å bli en fullbefaren healer. Senere er dette gjentatt i et par generasjoner i grenda San Pedro Cutud, og samler tusener som ser på dette med forundring.

Bloggbilde_Filippinene5_2

Ved midnatt påskeaften samles alle i kirken i Lucban (og de fleste andre kirker, vil vi tro) til våkenatt for den døde Kristus, innen alle lys tennes, brassbandet spiller opp på kirkebakken, og statuer av den oppstandene og hans mor bæres i prosesjon i byen – denne gangen i stille regn.

Kirken påskeaften.

Bloggbilde_Filippinene7_2

… og påskemorgen feires med fyrverkeri! It is more fun in the Philippines!

Vi skreddersyr din reise i Asia.
Du kan også velge å delta på en gruppetur med reiseleder

En reise til Verdens ende – Reisebrev fra Sibir

Lasse180x180

Av Lasse Borch / lasse@escape.no

Når du tenker cruise ser du kanskje for deg store skip, overdådige buffeter og flotte show. Men ikke denne gang.
Med meg på denne reisen til Sibir hadde jeg lokket min venn, den danske journalisten Samuel Rachlin og en liten eventyrlysten flokk danske reisende.

Samuel ble av ulike grunner født i Jakutien (cirka 7 mil syd for Jakutsk) av en dansk mor og litauisk far. Ja, grunnen var vel egentlig kamerat Stalins paranoia, men mer om det senere.
På flyplassen i København kjente vi mer reisefeber enn vanlig – vi skulle jo til Sibir – til ishavet – til verdens ende!

Moskva, metropol, buss på tvers av byen, betong, trafikk, tollere. Alt gikk bra. Endelig flyet til Sibir. Nå ble drømmen virkelighet. Mer enn groggy kom vi ut av den lille flyplassen. Det var morgen i Jakutsk,  men i vårt hode var det sengetid. Her var det ingen vanlige turistbusser, så det var rekvirert noen bybusser av eldre sovjetisk dato. I veteranbussen skramlet Jakutsk forbi. Jakutsk er en skikkelig storby.  Endeløse rekker av moderne betong med et gammelt trehus hist og pist. Ikke helt UNESCO-materiale, men i forhold til de gamle trehusene som preget byen for bare tretti år siden – noe mer komfortable. Heldigvis har man bevart et par kvartal med litt av den gamle trebebyggelsen, så vi får inntrykk av hvordan byen har sett ut. Vår unge guide var også spent. Vesteuropeere!

300.000 mennesker bor her i verdens kaldeste storby. Vinteren er den hardeste i verden med gjennomsnittstemperaturer på rundt minus 40 i januar.
Diamanter, gull, olje og gass – og elfenben(!) ligger under jorden. I takt med rikdommen som har blitt gravet opp, har mange av trehusene blitt erstattet av endeløse rekker av betong, da koden til høyhusbyggeri i permafrost ble knekket.
Først var noen få hundrede eskimoer i Jakutsk, så kom jakutterne, et tyrkisk steppe- og nomadefolk. På 1600-tallet kom russerne på jakt etter pels. I dag er innbyggerne blandet. Jakutter, russere og andre sovjetiske folkeslag ble lokket hit av naturrikdommer og jobbmuligheter. Men det er mye plass igjen i Sakha-republikken, som hele regionen kalles. Det bor under en million på et område åtte ganger større enn Norge.

Men nå var det sommer, sol og 30 grader. Hotellet blinket forut i sola. Frokost. Representanter fra hotellet og skipet møtte meg. De ville forsikre seg om at alt gikk etter planen for den eksotiske reisegruppen. De fortalte også at gruppen hadde noen hundre euro til gode, som de foreslo skulle utbetales i vodka over de kommende dager!
Et par timers hvile, lunsj med vodka og så byrundtur. Vi var ikke på badeferie!
Vi skulle se på isskulpturer og shamaner. Det var bare å stikke hodet inn i det nærmeste fjell, så var det en gratis fryser. I en hule med det grandiose navnet «Permafrost Kingdom» hadde lokale kunstnere laget fantastiske isskulpturer. Temperaturen gikk fra +30 til minus 7 grader. Men flott var det, med fargestrålende lys. Utenfor ventet shamanen og varmen.

Tilbake på hotellet hadde Samuel invitert Evgenij. De begynte i 1. klasse sammen i 1953. Lokale journalister kom for å intervjue oss. Det kommer ikke så mange turistgrupper til Jakutsk, og her var det til og med en hjemvendt sønn av Jakutsk. Samuels familie fikk utreisetillatelse i 1957 gjennom den daværende statsminister som ledd i en handelsavtale. Som 10-åring byttet han ut Sibir med en dansk forstad. Den utrolige historien ble beskrevet av foreldrene Israel og Rachel i boken «16 år i Sibirien», som ble solgt i over 200.000 eksemplarer. En vidunderlig varm fortelling om det barske liv de mange deporterte opplevde i Sibir.

Det var hyggelig å møte Evgenij og høre om utviklingen i Jakutsk. Og det var godt å få sove litt etter en lang dag. Det ene øyeblikk er man i Danmark. Det neste i Sibir. Man kan ikke unngå å filosofere over hvor liten verden er blitt.

Neste dag skulle vi se på diamanter og mamutter. I Jakutsk skattkammer ser man et hav av diamanter og edelstener. I 1997 fant de et nytt ukjent mineral, en blå jadeliknende stein. De kalte halvedelstenen for Dianit etter da nylig avdøde Lady Diana. Fargene og lyset fra edelstenene var utrolig og sikkerheten på topp. Max 15 personer av gangen ble lukket inn bak de pansrede dørene. Her er det edelstener for milliarder av dollar!!
Mammutene velter bokstavelig talt opp av jorden i Jakutia. Særlig etter den globale oppvarmingen har akselerert. Permafrosten har bevart jumboene, og herfra «høster» de tonnevis av helt legalt elfenben. Utskjæringer av mammut-elfenben kan kjøpes fritt i souvenirbutikker. På museet finner du også ull-neshorn og andre utdødde dyr. Dette praktfulle museumet ligger godt gjemt i en uunselig bygning i 4. etasje i en sidebygning til universitetet – et godt stykke fra sentrum.

Nå var det endelig tid for cruising. I det lokale supermarkedet hamstret mannskapet diverse snacks som om de skulle til verdens ende. Vi ble litt bekymret om skipet hadde nok mat med. Jeg kjøpte for sikkerhets skyld røkt fisk fra Lenaelven. Det angret jeg ikke på. Det var godt med mat, men denne lokale delikatessen smakte himmelsk.

Båten hadde plass til cirka 100 passasjerer. Det var en tysk gruppe, en dansk gruppe, 40 russere og to franskmenn ombord. Mannskapet passet godt på gjestene sine. Her var det shaman, etnograf, kunsthåndverker, fransk tolk, flere tysktalende tolker, representanter fra eierne av skipet, cruisemanager og resepsjonister i tillegg til annet nødvendig personal for å drive skip, bar og restaurant.

Skipet seilte forbi Lenasøylerne som majestetisk innrammer elven med opp til 300 meter klippeformede søyler. Dette området står også på UNESCOs verdensarvsliste.
Vi tok på insekthatten og bega oss ut i den ville naturen. Opp til utsiktspunktet for å se Lenafloden fra oven. Og ned til Shamanen som velsignet oss innen vi fortsatte nordover.

Vi passerte Samuels fødeby Pokrovsk 70 kilometer sør for Jakutsk. Her hadde de ikke råd til betong, og de gamle trehusene dominerte og så ut til å trenge et strøk maling.
Underveis fortalte Samuel oss om familiens historie. De ble sendt samme vei opp Lenaelven. Som litauiske jøder var de suspekte. Sammen med baltere og andre folk som hadde falt i unåde, fikk de betegnelsen særdeporterte. Det var 1941 og det var krig. Sovjetunionen trengte mat og de deporterte skulle fiske ved Ishavet. Det var en reise på tredje klasse. I en overfylt lekter seilte de mot verdens ende til Ishavet. En kamp mot døden i Bykovskij Mys, hvor skjørbuk, underernæring og kulde tok livet av 40% av de deporterte på under et år. Veien ble hard for å komme tilbake til sikkerhet i Pokrovsk og Jakutsk og utreisen til Danmark. Men de var allikevel takknemlige, for 5 dager etter deporteringen ble den litauiske byen Kybertai hvor de hadde bodd, erobret av tyskerne. Her bor der ingen jøder i dag.

På skipet ble det fort hverdag. Frokost, foredrag, soling, lunsj, besøk på land, bading i elven som stadig ble kaldere. Samuel fisket gjedder, som kokken tilberedte til ettermiddags-snacks. Jo lengre vi kom mot nord dess mindre sivilisasjon. Bygdene i nord er primært bebodd av eskimostammene evenere og evenker. Av og til ser du en lyshåret russisk gutt, og lurer på hvordan han havnet der.
Trehusene er forsømte og livet er tøft. Men gleden var stor når skipet kom forbi. Vi ble tatt godt imot og det var opptredener i forsamlinghuset eller på skolene. Flere steder ble det solgt (illegalt) svart kaviar til spotpriser. Støren lever i Lenaelven. Der er to eller tre cruise per år Jakutsk-Tiksi-Jakutsk, så det er en begivenhet når skipene kommer forbi.
En dag ble vi kalt tidligt tilbake på båten. Besetningen hadde funnet ferske bjørnespor på stranden. Det er som om små opplevelser blir større på Lenaelven. En øde strand med bjørnespor, en bisonfarm her i intetheten. En kirkegård over deporterte baltere og jøder – her blant intet annet.

En liten hytte med 10 mil til nærmeste nabo, en skole 300 km fra nærmeste bygd. Sibirske skjebnehistorier var det mange av. En russisk 20-årig jente blant besetningen fortalte at hun vokste opp i en bygd ved den nesten helt isolerte Indigirkaelven hos sin bestemor og hadde i år 2000 ofte opplevd å gå sulten i seng. Hennes høyeste ønske var som barn en dukke. Den etnisk kirgisiske barmannen som nettopp hadde avtjent verneplikt på de isolerte kyrilliske øyene, fortalte om daglig vold, korrupsjon og tvilsom ernæring. For dem var en tilværelse i Jakutsk et paradis. Blant gjestene var en del rikmenn fra Moskva. De fortalte om reiser til Nordpolen. Forskjellen mellom de forfalne trehus mot nord og Moskvas rikdom er avgrunnsdyp. Mentalt, kulturelt og materielt.

Det skal sies at utviklingen i Russland i dag gjør at man ikke ser den samme armod som på 90-tallet. Selv i bygdene utgjør pensjonene i dag nok til at basale behov dekkes. Men hva mente de russiske gjester fra Moskva om deportering og fattigdom blant de lokale?

Flertallet mente at de russiske frontsoldater hadde det verre enn baltiske deporterte. Enhver russisk familiehistorie rommer umenneskelige lidelser. Og at eskimostammene hadde fått sivilisasjonens gave av russerne. Andre mente at de var ødelagt av russisk vodka. Den russiske historie er barsk og det skal mye til for å sjokkere. Det er best å la Putin og politikk ligge på Lenaelven og møtes fordomsfritt som de mennesker vi alle er. Så oppdager man at der er flere likheter enn ulikheter. Bekymringer og gleder er ikke så forskjellige.

Som tiden gikk fikk vi fornemmelsen av å seile mot intetheten. Det lille skipet fylte ikke mye på den enorme Lenaelven, som er opp til 40 kilometer i bredden. Bielvene er enorme og på nordvendte fjellknauser var vinterens snø ikke smeltet helt. Bygdene lå med over 100 kilometers avstand. Trærne ble mer og mer forkrøplet langs bredden og forsvant helt tilslutt, som bygdene – vi nådde tundraen. Men først var det denne Tiksi.
Tiksi, da jeg googlet Tiksi var det første som kom frem: «Three women from Tiksi seeks western men». Avfolkningen er stor. Fra å være en sovjetisk flåteby med 12 000 innbyggere til rustne skip og 4000 innbyggere med uviss fremtid. Betongen og havnen står der ennå. Et lite museum og et par utdaterte busser. Et par forretninger og kafeer. Men Putin skulle visst komme på besøk og med nordøstpassasjen er det håp om en renessanse for byen. Flyplassen har direkte avganger til Moskva og paradoksalt nok er vinterklimaet mildere enn i Jakutsk. Ishavet varmer en smule. Det gjør inntrykk å se en by ligge så langt fra alt. Boligblokker, busstoppesteder og barn som sykler. Men forfallet dominerte. Og vi var klare for å komme oss sørover.

Det oppsto en hyggelig korpsånd på skipet og etter en uke var det som vi hadde glemt verden utenfor, som om det var et distansert fortidsminne om et tidligere liv. Fellesskapet og isolasjonen, den totale motpolen til stress, gjorde at vi kom inn på livet til våre medreisende. Det var plass til lange livshistorier, nye vennskap, store tanker. Jeg forestiller meg Thomas Manns roman Trolldomsfjellet, hvor hovedpersonen Hans Castorp var isolert på et sanatorium med andre europeere i en egen verden i 7 år, før han marsjerte direkte ut i første verdenskrig.

Bygdene vendte etterhvert tilbake. Vi hadde gjemt noen til tilbakeveien. En dag skjedde det utroligste. Over en augustnatt var skogen som forvandlet. De vakreste høstfarger møtte oss. Gule og røde løvtrær overalt.

Og plutselig, etter to uker og over 4000 km på Lenaelven, var vi tilbake i Jakutsk. Da båten tidlig på morgenen anløp Jakutsk løp de ikke tjenestegjørende matroser fort mot supermarkedet. Sivilisasjon og slutt på alkoholforbudet. Vi kjørte rett mot flyplassen. Moskva-København og tilbake til virkeligheten.

Hva vi hadde opplevd! Alt og ingenting. Hvorfor var denne reiseopplevelsen den sterkeste av hundrevis av andre reiseopplevelser? Og hvorfor møtes reisedeltagerne flere ganger mange år etterpå? Det var interessante frilandsmuseer, unike naturopplevelser, landbruk og samfunn fra en verden av i går, diamanter og mammuter.
Men det er det lille skipet og elvens enorme uendelighet som er det som har brent seg fast. Vil jeg selv tilbake? Jeg vet ikke. Blir opplevelsen like fantastisk en gang til?

/ NYHET! EKSPEDISJONSCRUISE I SIBIR JULI 2016

En smak av Persia

– av Britt Kåsin

Deltok på rundreisen Dagens Iran og det gamle Persia.
Ny avreise 17. september 2015

Vil du lese mer av Britt Kåsin?

Den gamle persiske kultur har interessert meg.
Da jeg så denne reisen utlyst av Escape Travel, følte jeg at dette måtte jeg bli med på. Alle de gamle byene med sin kulturarv fristet stort.
Reisen ble ingen skuffelse ! Og menneskene var hyggelige og utadvente uansett hvor vi var.

Teheran

Dagens Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, som oppsto i det 6. århundre f. Kr. Fram til 1935 het landet Persia. Landet har et areale på hele 1.648.000 km2 og ca.76 millioner innbyggere. Det var et meget interessant land å besøke som turist. Vi startet opp i hovedstaden Teheran.

Teheran er delvis rammet inn av snøkledde fjell. Navnet er nevn i historien allerede i det 10. århundre. Den ble hovedstad i 1796 og dekker et område på ca. 1.500 km2. Teheran er den 32. nasjonale hovedstad i landets historie. Det er en moderne og tettpakket by. Vi ble fortalt at luftforurensingen er svært høy, dette pga at byen ligger som ei gryte omgitt av høye fjell, av en enorm trafikk og pga svært lite nedbør de siste årene. Vi lot oss ikke merke av dårlig luft.

Fra 1920-1930 ble byen stort modernisert. Gamle bymurer, de gamle palasser og andre bygg, de gamle basarer og de mange smale gatene ble revet til fordel for breie gater og moderne bygg. Den prosessen har fortsatt fram til i dag. Teheran er derfor landets mest moderne by, en veldig annerledes og langt mer vestlig by enn alle de andre byene vi besøkte i Iran.

Biltrafikken var enorm med ca. 4 millioner på hjula daglig, ble vi fortalt. Teheran har en meget tett og høy bebyggelse, brede gater og fortauer og mye trær langs gatene,- og grønne parker. Vi fikk vite at Teheran er en «City of parks» med sine 800 grønne parker.

Teheran er en enorm by. Vintrene er kalde og ofte med en del snø. Somrene er varme, men vår og høst har behagelig temperatur. Byen preges av de mange og store martyrplakatene i gatebildet. Krigen med Irak varte fra 1980-1988 og landet mistet 1 million menn. Disse blir hedret som martyrer på plakater i byer og langsetter veier.

Vi hadde mange velsmakende måltider under vårt opphold i Iran.Tradisjonell mat ble servert. Hvert måltid startet opp med deilig, varm grønnsaksuppe,- ofte med byggryn i. Deretter kunne vi gå til en salatbar og så en påfølgende varm buffet. Mye grønnsaker, både på salatbaren og som varmretter. Friske krydderurter ble mye brukt. Ris var en selvfølge, men potet var ikke ofte på menyen. Baksten var alltid nystekt. Masse friskt og deilig rød vannmelom sto på alle dagens matbord. Dessert var som oftes gele.
Vi ble kjent med alkoholfritt øl med både ananassmak, sitron, bringebær mm. Til og begynne med virket det for noen av oss mer enn uvant. Men sant og si var det en behagelig tilvenning. Øl smakte oss godt.

Teppemuseet sto interessant på vårt program. Arkitekturen er spesiell, da bygget skal forestille en vevstol. Museet ble designet av dronning Farah Diba og sto ferdig i 1978. Vi ble guidet fra det ene mesterverket til det andre fra de viktigste teppesentrene i Iran. Her var det tepper helt tilbake til 1200-tallet. Museet har også et bibliotek med 7.000 bøker. Det ligger i den store Lahiehparken.Persiske tepper blir laget av ull, bomull, kamelull og silke. Persiske tepper omtales som verdens aller beste hva den totale kvalitet angår. Uansett hvor lite en klarer å vurdere alle sider av kvaliteten, disse teppene tok nesten pusten av oss i all sin prakt ! Begrepet «Flyvende teppe» kommer fra Persia. Rutinerte teppeselgere viste sine lette og flotte tepper ved å kaste dem elegant opp i luften. Derfra fikk man de såkalte flyvende tepper ! Tepper som brukes på begge sider, lages ved at to kvinner sitter på hver sin side av veven og synkroniserer vevingen. Helt imponerende ! Teheran har 50 museer og 100 kunstgallerier. Så her var det mye å velge i.

Vi dro videre til det Nasjonale Museet. Museet ble åpnet i 1937. Det ivaretar arkeologiske gjenstander fra antikkens Persia,- helt bakover til 5000 år f. Kr. Det ligger rett inn fra Imam Khomeini Avenue. Rett ovenfor museet ligger Shahr Park, som er Teherans første offentlige park. Gjenstander fra oldtidsbyen Persepolis var å se, her med et stort relieff fra det 6. århundre f. Kr. fra Darius den Stores viktige hall. Videre keramikk, metallgjenstander, bøker, mynter og mye mer.

Juvelmuseet var et av våre interessante besøk. Der var det fotoforbud. Juvelmuseet er det største og mest verdifulle i sitt slag i hele verden. Påfugeltronstol i gull og besatt av juveler, de mest fantastiske smykker, dolker og andre besmykkede våpen, serviser og bestikk, lamper og mye mer. Darya-i-Noor er en rosa diamant på 182 karat, kjent som den største uslipte diamant i verden. I dag eies samlingen av den iranske sentralbanken.

Azadi Tower,- Frihetstårnet, sto ferdig i 1971. Dekker et område på 5 dekar. Tårnet er 50 m høyt og består av mange museer, gallerier og mye mer. Tårnet ble bygget for å markere Persias 2.500 års stolte historie. Helt gedigent !
Teheran var besøket verd, må vite !

Persepolis

Persepolis var den antikke hovedstaden i det persiske riket. Byen ble grunnlagt av Darius den Store da han kom til makten i år 521 f. Kr. Fortsatt inspirerer ruinene i Persepolis besøkende fra fjern og nær. Dette var residensbyen for de store persiske konger. Her ble alle viktige besøkende tatt ærverdig i mot i tronsalen. Og de besøkende var stort imponert over skjønnheten som preget byen, fikk vi å vite.

Området er stort med Kuhi Rahmed, skjønnhetens fjell, i bakgrunn.  Flotte doble trapper med lave trinn leder opp til toppen,- da Persepolis ligger oppe på en høyde. Steinene, som danner en trappevegg, ligger tett, og er ikke bundet sammen av noen form for murpuss.  Inngangsporten voktes av 7 m høye steinokser. Imponerende. Ca. 2.500 år gammelt håndtverk !  Alle søyler og store bygg ble laget av mørkegrå marmor fra nærliggende fjell.

Utsmykking over det militære området/anlegget.  Mye symbolsk utsmykking. Opptil flere flotte relieffvegger.  Her flankeres ei trapp av en hele 30 m lang relieffvegg. Alt forteller om livet i Persepolis. Navnet Persepolis betyr persernes by. Denne antikkens by regnes i dag for å være en av verdens aller viktigste historiske og arkelogiske minnesmerke !

Persepolis ble bygget opp uten slaver. Alle fikk ordentlig betalt for enhver jobb. Det ble sørget for et fungerende vannsytem og hygienen var høy i dette bysamfunnet.  De historiske stedene blir godt besøkt av skoler og studentklasser. Det så vi over alt der vi var i Iran.  I år 333 f. Kr. la Alexander den Store Persepolis i ruiner. Han tok med seg enorme verdier herfra. Og Darius den Stores by reise seg aldri igjen. Dette ble for oss et svært interessant besøk.

Vi dro videre til Nekropolis, «De dødes by», med sine kongegraver. Her ligger massive gravsteder etter gamle, persiske konger. Her var historiske relieffer fra førmuslimske perioder. Alt synliggjorde at kongen hadde stor makt, selv etter sin død. Kongene og deres familier ble begravet sammen. Helt vanlig at deres smykker ol. også ble lagt i gravene, som seinere ble plyndret.
Iran mangler ikke historiske røtter !

I disse områdene blir det dyrket hvete, bygg, mais, beter og grønnsaker generelt. Landbruket er den viktigste næringsvei i landet. Vi passerte titt og ofte beitende fåreflokker. I tillegg brukes det storfe-, geit-, kylling- og i noen distrikter kamelkjøtt i det iranske kjøkken..

Maten var god. Denne dagen fikk vi kokte poteter i flere varianter, masse friske urter, revne gulrøtter, bønner, tomater og stekt kjøtt. Og den deilige, røde vannmelonen fulgte hvert eneste måltid turen igjennom. Dette smakte oss stort.

Shiraz, nattergalens, dikternes og rosenes by

Ved innkjørselen til Shiraz by kom vi til denne gamle og flotte byporten, Koran Gate.

Shiraz var en meget spennende by. Den omtales som nattergalens, dikternes og rosenes by. Jeg begynner med flyplassen i Shiraz. Det var som å komme ut til en park med vakre blomsterbedd, fontener og fine hekker,- alt omkranset av furutrær. Aldri har jeg opplevd noe lignende på en flyplass.

Dikteren Sa’di regnes som en av landets aller største noensinne. Han levde i perioden1200-1283. Vi besøkte hans mausoleum. Sa’di formidlet at det var viktig å være glad og fornøyd med det vi har,- være glad for naturens mange goder og skjønnhet, sette pris på været med både sol og regn, være glad for god helse,- ja, være glad for alt som betyr noe.Vi må tenke over dette, være reflekterte og fornøyde, var noe av hans budskap. Sa’di var en av Persias aller viktigste diktere gjennom middelalderen, og har beholdt sin status fram til dagen i dag !

Bagh-e-Eram botaniske hage var en flott opplevelse. Hagen er 900 år gammel. De aller viktigste dikterne, av dem både Sa’di og Hafez, frekventerte denne hagen ofte og skrev om den. Her trivdes vi. Lokalbefolkningen nyttiggjorde seg tydeligvis stort av denne hagen. Ruslet rundt og nøt blomster, hekker og trær, og mange inntok også dagens picknik.

Hagen er underlagt Universitetes botaniske avdeling. Hagen er stor og delt opp i forskjellige kategorier. Japansk steinhage, et mindre naturvann, områder med store trær, alleer mm. Og masse blomster. Dette er den mest populære hagen i Shiraz. Den står på Unescos verdensarvliste. Hagen er kjent for sine utallige, flotte og 140 år gamle sypresser.

Maten var et kapitel for seg også i Shiraz. Her ble vi servert en herlig kebab som var anrettet fargerikt.

Restaurantens bakere sto i sitt åpne kjøkken og viste meg deres nystekte brød. Det smakte virkelig godt. Og så smakte vi en spesiell rett bare for Shiraz, en slags dessert, slik jeg forsto det. Den besto av rismel, rosevann og safran. Den så nærmest ut som en lys pepperkakedeig. Den var søt og smakte ganske godt. Jeg tror vi lett kunne vennet oss til den.

I Shiraz bodde vi på dette moderne Chamran Grand Hotel. Interiøret var særdeles moderne.

Shiraz er i dag en meget viktig universitetsby med noen av landets aller beste universiteter. Byen har 1.5 millioner innbyggere og biltrafikken er stor. Shiraz har kalde vintrer og varme somrer. Våren omtales som den vakreste. Vi så mye blomstring og det var grønt og ganske frodig. Men elva midt gjennom byen var nærmest tørrlagt pga minimalt med nedbør så langt i år.

Dikteren Hafez mausoleum sto på vårt program. Et fantastisk område. Hafes levde i perioden 1325.1390. Han er fortsatt høyt skattet, også utenfor Iran. Folk valfarter til dette mausoleet. Hafez formidlet at det er viktig å elske seg selv og dernest Gud. Han oppfordrer mennesker til å elske hverandre som menneskehet, og å se på mennesket som et mirakel. «Når du kommer til min grav, ikke vær trist, men vær glad, drikk vin og dans», var hans budskap.

«Rosen har blitt skjønnhetens venn, og nattergalen er kjærlighetens venn. For rosen finnes det ingen forandring, men for nattergalen bare en forvandling», skrev Hafez.
Det er helt vanlig å bruke oppslag i diktsamlingen til Hafez som utgangspunkt for spådommer selv i dag. Det blir tatt på alvor.

Vakil Moske ble bygget under Zand-dynastiet midt på 1700-tallet. Er flott byggverk som nå var under delvis restaurering. Stor og med fine detaljer. 48 søyler !

Vakil Bazaar, byens svært anerkjente, store og fine basar. Vareutvalget var helt enormt.

Iran er et safranproduserende land med 80 % av verdens totale produksjon, ble vi fortalt.150.000 krokusblomster gir 1 kg safran. Plukkes tidlig morgen. En veldig krevende jobb. Vi ble videre fortalt at Iran produserer verden beste safran.

Karim Khan Fortet ble bygget da Karin Khan Zand etablerte Shiraz som hovedstad i 1766. Dette store fortet ble satt opp som et nødvendig byvern. Fortet har fire runde tårn.

Samtidig ble den lange og helt rette Karin Khan Boulevard anlagt fra nord til syd. Boulevarden var så bred at polokamper ble spilt på den ! Man kan imponeres av historien ! Hele fortet var arkitektonisk veldig pent og flott vedlikeholdt.

Neste flotte besøk var i Jahan Nama-hagen,- den eldste hagen i Shiraz fra år 1771. Dette er en park på 40.000 m2. Hagen ble anlagt under Karim Khan Zand. Hagen ble anlagt for å ta imot viktige gjester av kongen. Skjønnhet ble stort vektlagt. Med andre ord, dette var en kongelig representasjonshage. Eram Botaniske hage, som var 900 år gammel, var av en annen og mer matnyttig karakter.

Shiraz kalles også hemmelighetens by. Det påstås at Shiraz hadde verdens eldste kultur 700 år f. Kr. Etter dagens program, kunne vi om ønskelig gå ut på egenhånd,- det var ikke noe å engste seg for.

Vår store reise i Iran gikk videre til ørkenbyen Yazd, som kan spore sine historiske røtter 3. 000 år bakover. Yazd kalles ørkenens juvel og vindtårnenes by.

Den unike ørkenbyen Yazd

Se på denne flotte moskeen. Yazd kan spore sine historiske røtter 3000 år bakover i tid. Som by ble den grunnlagt i det 12. århundre. Navnet Yazd betyr Guds by. Den er en av verdens aller helligste byer, på lik linje med Jerusalem og Mekka,- da den er den helligste byen for verdens 180.000 zoroastere fra Iran, India, Asarbadsjan m. fl.
Alle tradisjoner har levd sterkere i Yazd enn i andre iranske byer. Dette pga at byen har vært omgitt av store ørkener og dermed vært isolert fra annen påvirkning. Folket er tradisjonelt innstilt, og familiens overhode er den viktigste.

Denne Jameh Moske er en av de aller flotteste og best bevarte i Iran fra dette århundre. Man kan ikke annet enn imponeres over alt det kulturhistoriske som er fantastisk bevart og i naturlig drift i Iran. De to vakre minaretene på Jameh Moske er 48 m høye, og dermed de høyeste i landet. De er prydet med religiøs inskripsjon.i Iran fra dette århundre.

De karakteristisk vindtårnene preger silhuetten over Yazd. Bebyggelsen i Gamlebyen er fra det 12. århundre og holdes nitidig vedlige. De flotte og meget tradisjonelle vindtårnene på toppen av de flate takene minner faktisk om gotiske kirker i Vest- Europa. Det var pent !

Dowlat Abadhagen satte byens tradisjonelle arkitektur og vindtårnene i fokus. Vindtårnene lages slik at det minste lille vindpust kan fanges opp og sirkulere. På den måten holdes temperaturen jevn inne i husene.

Yazd har den mest tradisjonelle arkitekturen i landet. Her var det mange vakre bygg i leire som årlig blir «bevart» ved at det smøres på et lag med leire av jord, vann og litt høy.

Yazd er kjent for sine unike vevetradisjoner. Var videre kjent for sine flotte silkestoffer og andre stoffer allerede da Marco Polo stoppet opp her da han var på vei til Kina langs Silkeveien på 1200-tallet.

Å forsyne seg fra en salatbar, var en selvfølge nesten til hvert middagsmåltid.

Vi bodde på et gammelt, svært hyggelig, ærefullt og tradisjonelt hotell. Hotel Dad hadde en vakker arkitektur. Opprinnelig var det en caravansarai, som i lange tider bakover var et overnattingssted langs de lange og krevende karavanerutene ute i ørkenen. Det var 23 km mellom hver caravanserai, for de tungt lastede kamelene klarte ikke lengre etapper. Karavanene kunne bruke både to og tre år fram til sitt endelige mål.

Vi besøkte det zoroastriske ildtemplet.Templet er såkalt nytt, bygget i 1940-årene. Men ilden har flammet kontinuerlig siden år 470 e. Kr. Ilden holdes vedlike av prestene. Budskapet her er : «Alle har to sider,- mørket og lyset. Gode og dårlige gjerninger. Alle mennesker har et valg og må velge»!
Stillhetens Tårn har vært zoroasternes gravsted fra 1700-tallet og fram til 1970-tallet. Et veldig spesielt sted. Fredelig.

Zoroasterne stelte sine døde nede på sletten inne i små hus. Deretter ble de døde brakt opp til Stillhetens Tårn. I dag begraves de på egen kirkegård i tette kister som ikke berører jorden, da zoroasterne tror at de 4 elementene jord, luft, ild og vann ikke må bli forurenset av døde legemer. Interessant.

I Yazd besøkte vi et spennende vannmuseum. Selvfølgelig, en gammel by beliggende midt ute i store ørkenområder, der har ikke vann blitt tatt som en selvfølge. Museet viste hvilken innsats det ligger nettopp bak vanntilgangen,- og betydningen av vann for å eksistere, rett og slett.

Vi satte så kursen mot Isfahan,- omtalt som Midt- Østens aller vakreste by. Det ble en stor opplevelse!

Eventyrhotellet Abbassi og Isfahan

Isfahan omtales som Midt-Østens vakreste by. Det tror jeg må stemme. Det er Irans 3. største by med 1.9 millioner innbyggere. Byen hadde en strålende blomstring i perioden 1050-1722. Har vært Persias hovedstad i to perioder. Byen er kjent for sin skjønne arkitektur, sine mange vakre boulevarder, sine praktfulle palasser, sine vakre parker, moskeer og ikke minst sine unike, vakre broer. All denne skjønnheten førte til at Isfahan i sin tid ble omtalt som «Halve verden» !

Shah Abbass den Store flyttet hovedstaden til Isfahan i 1593.  Fra da av og framover ble Isfahan nærmest berømt i Europa nettopp for sin unike skjønnehet,- da mange besøkte byen og beskrev den med de største ovasjoner. Byen lå som en oase helt sentralt langsmed Silkeveien.

Vi tok inn på vakre Hotel Abbassi,- hotellet som hele verden vil bo på, som vår reiseleder sa. Høyst forståelig. Jeg velger her å lage en egen sak nettopp på dette hotellet.

Hotelhagen var en vidunderlig park med masse blomster, hekker og noen staselige trær. Her var vann og fontener, koselige sittegrupper og selvfølgelig servering av kaffe og te, kaker og deres spesielle iskrem. Alle muligheter for hygge var tilstede. Parken hadde et stort antall med vakre roser. Her var skjønnhet i alle retninger. Høylys dag og mørk natt,- uansett så var det praktfullt.

Hotellresepsjonen er virkelig flott. Opprinnelig var dette en caravanserai. De var i lange tider bakover en for for skysstasjon langs den travle handelsruten gjennom ørkenen som Silkeveien var. Caravanseraiene lå med 23 kms avstand. Dette pga at kamelene som var tungt lastet, ikke klarte lengre etapper. Så her er det lange aner for å ta seg av tilreisende.
Inngangen til frokostrestauranten var orientalsk flott.

Frokostrestauranten var fin og matutbudet godt. Godt med frukt, og den søte og herlige vannmelonen var på bordet til alle dagens måltider.

Den tradisjonelle tesamovaren var også på plass. Flott ! Likedann tradisjonelle teglass.

Vi ble bukket farvel. Hotel Abbassi var en stor opplevelse.

Vil du lese mer av Britt Kåsin?

Her møter du garantert ikke naboen

Mange nordmenn er mettet på de typiske reisedestinasjonene, og ønsker å utforske nye deler av verden når de pakker kofferten. Escape Travel kan i 2015 friste med eksotiske destinasjoner som Pyongyang i Nord-Korea, Pitcairn i Syd-Stillehavet og Theth i Albania. Her møter du garantert interessante kulturer og mennesker, men naboen? Neppe.

Nordmenn er et bereist folkeslag og befinner seg stadig på verdenstoppen i antall reiser . Bare i 3. kvartal i 2014 gjennomførte nordmenn mer enn 7,8 millioner reiser og flere enn 50 prosent av oss ferierer i utlandet i hovedferien. Da er det ikke overraskende at vi ønsker oss bort fra de typiske destinasjonene hvor man gjerne møter mange andre landsmenn. For den eventyrlystne skorter det ikke på eksotiske reisemål. Man må bare tørre å tenke litt utenfor boksen.

Reiseleder Gunnar skjolden med monumentet som markerer den store oppdager kaptein James Cooks tre ekspedisjoner til New Zealand og Polynesia på 1700-tallet. Bildet er fra Opunohu-bukta på Tahitis tvillingøy Moorea, der historien om mytteriet på  Bounty med Marlon Brando ble filmet

Reiseleder Gunnar skjolden med monumentet som markerer den store oppdager kaptein James Cooks tre ekspedisjoner til New Zealand og Polynesia på 1700-tallet. Bildet er fra Opunohu-bukta på Tahitis tvillingøy Moorea, der historien om mytteriet på Bounty med Marlon Brando ble filmet

Escape Travel har arrangert skreddersydde reiser for eventyrlystne nordmenn i over ti år. Med anerkjennelsen «Årets Spesialreisearrangør» på CV-en har de også god kontroll på mange av verdens mest bortgjemte og spennende hjørner. Bookingsjef Hege Grue og reiseleder Gunnar Skjolden presenterer nedenfor noen av sine tips til uoppdagede perler for norske eventyrere.

Boracay
Ta turen til den tropiske paradisøya Boracay på Filippinene. Denne øya er like aktuell for kjæresteparet som for vennegjengen. Øya troner høyt på mange bereistes topp-ti liste, og det er ikke uten grunn. Den knøttlille øya byr på spektakulære solnedganger, kritthvite strender, krystallklart, turkis vann og et yrende natteliv. Boracays skjønnhet kan vanskelig beskrives eller fanges på film, den må rett og slett bare oppleves.

Tropical scene, Boracay

Tropical scene, Boracay

Kasbah Tamadot, Marokko
Mystiske Marokko er en perle av de sjeldne, og en tur til Kasbah Tamadot vil trolig bli et minne for livet. Ved foten av Atlasfjellene, bare en times kjøretur fra Marrakech, åpenbarer en eksotisk og avslappende oase seg for besøkende. Her er det mye å gjøre, enten man ønsker aktive opplevelser eller totalt avslapping. Asounfou Spa betyr ”å slappe av” på berber, og det er nettopp det du er garantert å gjøre om du tester ut dette hotellets spaanlegg i verdensklasse.

Essaouira

Essaouira

Karibien
Azurblått hav og hvite strender så langt øyet kan se. Karibien er for mange et paradis på jord. Escape Travel tilbyr reiser til hele ti forskjellige karibiske øyer, og har som eneste norske operatør en avtale med Sandals & Beaches 5-stjerners hoteller. Sandals er tilrettelagt for par og Beaches er et luksuriøst alternativ for familieferien. Sandals finnes blant annet på Bahamas, Grenada og Barbados, mens Beaches ligger på Jamaica og Turks & Caicos. De karibiske øyer er det perfekte reisemål for deg som ønsker høy standard, behagelige temperaturer året rundt og en gjennomgående, avslappende atmosfære.

Sandals Royal Caribbean Private Island

Pitcairn
Pitcairn har et nydelig landskap så vel som en spennende historie. På denne sjarmerende øya i Syd-Stillehavet strandet mytteristene fra skuta Bounty i sin tid, og noen av etterkommerne bor her fremdeles. I enkelte av dem strømmer det også norsk blod! Er du ute etter et ordentlig eventyr i idylliske og eksotiske omgivelser treffer du blink på Pitcairn.

Pitcairn Tahiti Bilde 7

Theth, Albania
I denne fjellbygda langt oppe i Nord-Albania befinner du deg virkelig i det Escape Travel selv beskriver som ”hinsides sol og bortenfor måne”. En spennende destinasjon i et hjørne av kontinentet vårt de færreste nordmenn har hørt om og langt færre besøkt selv.

Albania

Torajaland, Indonesia
Langs de milelange rismarkene i Indonesias Sulawesi er det neppe stor sjans for å møte på hyttenaboen. Her blir du møtt av et spennende og varmt folkeslag som gjerne inviterer deg inn i sin eksotiske kultur. I disse fjellbygdene står gamle tradisjoner fremdeles sterkt, og med en erfaren guide fra Escape Travel ligger alt til rette for en kulturell opplevelse av de sjeldne.

Indonesia, Sulawesi, Tana Toraja, Traditional village

Pyongyang, Nord-Korea
Nord-Korea er en stor myte for mange av oss i den vestlige verden. De færreste nordmenn kan skryte på seg å ha besøkt dette sagnomsuste landet, men gjennom Escape Travel er denne svært lukkede destinasjonen kun et par tastetrykk unna. En tur hit gir et helt spesielt og sjeldent innblikk i en verden, en kultur og ikke minst en politikk som på mange måter skiller seg svært mye fra vår egen.

Nord Korea

Mazar Tag, Kina
Taklamanørkenen i den mystiske gigantnasjonen Kina bærer på mange hemmeligheter. For den oppdagelseslystne er spesielt Mazar Tag et flott mål for en reise til det fjerne Østen. Fjellet ble befestet av tibetanere på 800-tallet og bærer unektelig på en svært spennende historie. Taklamkan betyr ”det landet ingen kommer levende ut av”. Tar du sjansen?

Kina 00010687

Madagaskar
Heller ikke Øst-Madagaskar er overfylt med nordmenn, men Escape Travels erfarne guide kan love deg mangt et møte med flere av landets søte lemurer. Et eksotisk og spennende land ikke mange nordmenn har besøkt. Med sin spektakulære natur og rike dyreliv er det duket for en spesiell ferietur utenfor Afrikas østkyst – og det uten å møte verken klassekameraten fra gymnaset eller den gamle naboen.

Kattas, Kattagruppe madagascar madagaskar

Escapes turer utvikles av turskreddere med unik spesialistkompetanse og lang erfaring.
Verden er stadig vekk stor nok – og mange av våre turer går til land og steder som ikke så mange andre tilbyr, ofte til steder utenfor masseturismens oppgåtte stier.
Derfor lyder vårt motto «mer av verden».

Tahiti, Pitcairn og Bounty

Av Gunnar Skjolden

En liten gruppe reisende med Escape Travel kom i forrige uke hjem fra en tur til det fjerneste av Sydhavet, Tahiti og Pitcairn – i kjølvannet av de sagnomsuste mytteristene fra Bounty, skuta som ble kuppet av styrmann Fletcher Christian 28 April 1789. Noen få etterkommere av mytteristene lever fortsatt på øya Pitcairn, der mytteristene slo seg ned. Pitcairn er en liten klippeøy midt i Stillehavet, 4,6 km2, med rundt 40 innbyggere. Den ligger halvannet døgn med bra fraktebåt fra koralløya Mangareva i Gambier-gruppen i det aller østligste Fransk Polynesia.
MELD DEG PÅ NYHETSBREV
FØLG OSS PÅ FACEBOOK

Reiseleder Gunnar skjolden med monumentet som markerer den store oppdager kaptein James Cooks tre ekspedisjoner til New Zealand og Polynesia på 1700-tallet. Bildet er fra Opunohu-bukta på Tahitis tvillingøy Moorea, der historien om mytteriet på  Bounty med Marlon Brando ble filmet

Reiseleder Gunnar skjolden med monumentet som markerer den store oppdager kaptein James Cooks tre ekspedisjoner til New Zealand og Polynesia på 1700-tallet. Bildet er fra Opunohu-bukta på Tahitis tvillingøy Moorea, der historien om mytteriet på Bounty med Marlon Brando ble filmet

Bukten der HMS Bounty ble brent etter at mytteristene kom seg i land. Foto Mads Paaske Tellefsen

Man kan knapt komme lenger fra resten av verden! Foto Mads Paaske Tellefsen

Sigfrid Naterstad skriver:

Tusen takk til deg og til Escape for gild tur til Pitcairn!
Det var ei lang reise, men det var jammen meg verdt den tida det tok! Fire dagar på øya var ikkje lenge, men så er ho jo ikkje stor heller…

Pitcairn bugner av frukt og vegetasjon. Foto Sigfrid Naterstad

Pitcairn bugner av frukt og vegetasjon. Foto Sigfrid Naterstad

Historien om mytteristene blir gjenfortalt. Foto Sigfrid Naterstad

Historien om mytteristene blir gjenfortalt. Foto Sigfrid Naterstad

Landhandelen på Pitcairn. Foto Sigfrid Naterstad

Føtene brukte vi stort sett berre på flate vegen i Adamstown, der vi vel var innom det meste av offentlege plassar; butikken, posten, banken, biblioteket, museet, gravplassen og kyrkja, og skulen (med ein elev) og Ecotrail litt i utkanten.
Gjestfritt og hyggeleg vertskap med ATV’ar sørgde for at vi fekk sett store delar av den kuperte og svært frodige øya. I havkanten opplevde vi landingslassen i Bounty Bay, St.Pauls Pool og den påbegynte nyehavna i Tedside. Frå Highest Point, 347 moh, hadde vi fritt utsyn, med Stillehavet på alle kantar. Ellers var det stopp og omvisning både «høgt og lågt».
Vi fekk rikeleg og god mat, god, privat innkvartering og masse informasjon om korleis livet vert levd på ein så fjerntliggjande stad. Det seier litt at einaste butikken på øya er open tre gonger i veka, ein time om gongen, og får vareleveransar ein gong i kvartalet.
Og sola, ho skein og skein!
Gleda over å ha fått besøkja Pitcairn sit djupt, og vil nok vara veldig, veldig lenge. Det er ein fryd å ha vore der!

På vei tilbake til MV Claymore II som ligger på reden, ennå ingen brygge på Pitcairn. Foto Sigfrid Naterstad

På vei tilbake til MV Claymore II som ligger på reden, ennå ingen brygge på Pitcairn. Foto Sigfrid Naterstad

Mads Paaske Tellefsen kjøpte en kartong Pitcairn-honning, som skal være legendarisk, og skriver:
Det å komme til verdens minste samfunn var spennende. At det faktisk bor et fungerende samfunn så isolert fra omverden er rimelig unikt. De fastboende var både vennlige og inkluderende, noe som gjorde oppholdet innholdsrikt.

Eneste levning fra HMAS Bounty- en rusten og tæret kanon. Foto Mads Paaske Tellefsen

Eneste levning fra HMAS Bounty- en rusten og tæret kanon. Foto Mads Paaske Tellefsen

Reiseleder Gunnar Skjolden tilføyer: Gruppen var liten og båtturen til Pitcairn kostbar, så jeg fulgte gjengen til båtavgang På Mangareva og ventet på dem der. Og opplevde dager på New Zealand og Tahiti sammen med dem. Vi var vekk i drøye tre uker, og flyreisene er lange, men det var spennende. Dette må gjentas!

Med ATV på Pitcairns støvete veier

Med ATV på Pitcairns støvete veier. Foto Sigfrid Naterstad

Reiseråd for Afrika

SE BILDER FRA MASAI MARA / SØR-AFRIKA MED MIKAEL

Game drive eller game walk?
Dette er uttrykk du hele tiden treffer på når det er snakk om safari. Game drive er kjøring med bil for å se etter ville dyr. Som oftest skjer dette tidlig på morgenen og på ettermiddagen, på den tiden dyrene er mest aktive. Tilsvarende med game walk som er fotturer sammen med lokalkjente guider, rangers, eller masaier. Som regel må man være fylt 15 eller 18 år for å delta på game walks.

Sør Afrika makutsi OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Reise med barn
Mange camper og lodger har varierende aldersgrense for barn. Generelt sett har mange en nedre aldersgrense på seks år. Flere tilbyr familiesafarier, blant annet Basecamp Masai Mara i Kenya og flere av &Beyonds camper i blant annet Sør-Afrika.
MELD DEG PÅ NYHETSBREV
FØLG OSS PÅ FACEBOOK

Hva skal du ta med på safari?
Praktiske og røffe klær som for en fjelltur: Fleece, varm genser, t-skjorte, undertøy, sokker, bluser/skjorter, minst to langbukser, shorts og badetøy. Joggesko/tursko, sko/sandaler med kraftige såler, solbriller, solkrem, caps/hatt, kikkert, fotoutstyr, ekstra minnekort, batterier og lader til kameraet, samt medisiner, antiseptiske våtservietter og reiseapotek. En dagstursekk er praktisk til daglig bruk og som håndbagasje på flyet.

&Beyond Afrika

 

Pass og visum
Alle personer som reiser må ha gyldig pass. Navnet i passet må være i samsvar med navnet i flybestillingen. Kontroller at passet er gyldig minimum seks måneder etter hjemreise. Det er den reisendes ansvar å sørge for at pass og eventuelt visum er gyldig ved avreise. Escape Travel er ikke erstatningsansvarlig for passasjerer som ikke har dette i orden.

Elefant Afrika Chobe_Nationalpark_02

Valuta
Vi anbefaler en kombinasjon av kredittkort og kontanter i USD. Norske kroner kan ikke brukes eller veksles i Afrika. På valutakalkulatoren til www.forex.no kan du se hvor mye den norske kronen er verdt i ulike land.

Kredittkort
VISA, Mastercard og American Express aksepteres i større byer og etablerte hoteller og lodger i Afrika. Kredittkort erstatter allikevel aldri behovet for kontanter. Det kan innimellom være vanskelig å ta ut kontanter på kortet og det finnes flere steder som ikke tar kredittkort.

 

Sør Afrika Leopard in a tree in the Sabi Sands Reserve