En reise til Verdens ende – Reisebrev fra Sibir

Lasse180x180

Av Lasse Borch / lasse@escape.no

Når du tenker cruise ser du kanskje for deg store skip, overdådige buffeter og flotte show. Men ikke denne gang.
Med meg på denne reisen til Sibir hadde jeg lokket min venn, den danske journalisten Samuel Rachlin og en liten eventyrlysten flokk danske reisende.

Samuel ble av ulike grunner født i Jakutien (cirka 7 mil syd for Jakutsk) av en dansk mor og litauisk far. Ja, grunnen var vel egentlig kamerat Stalins paranoia, men mer om det senere.
På flyplassen i København kjente vi mer reisefeber enn vanlig – vi skulle jo til Sibir – til ishavet – til verdens ende!

Moskva, metropol, buss på tvers av byen, betong, trafikk, tollere. Alt gikk bra. Endelig flyet til Sibir. Nå ble drømmen virkelighet. Mer enn groggy kom vi ut av den lille flyplassen. Det var morgen i Jakutsk,  men i vårt hode var det sengetid. Her var det ingen vanlige turistbusser, så det var rekvirert noen bybusser av eldre sovjetisk dato. I veteranbussen skramlet Jakutsk forbi. Jakutsk er en skikkelig storby.  Endeløse rekker av moderne betong med et gammelt trehus hist og pist. Ikke helt UNESCO-materiale, men i forhold til de gamle trehusene som preget byen for bare tretti år siden – noe mer komfortable. Heldigvis har man bevart et par kvartal med litt av den gamle trebebyggelsen, så vi får inntrykk av hvordan byen har sett ut. Vår unge guide var også spent. Vesteuropeere!

300.000 mennesker bor her i verdens kaldeste storby. Vinteren er den hardeste i verden med gjennomsnittstemperaturer på rundt minus 40 i januar.
Diamanter, gull, olje og gass – og elfenben(!) ligger under jorden. I takt med rikdommen som har blitt gravet opp, har mange av trehusene blitt erstattet av endeløse rekker av betong, da koden til høyhusbyggeri i permafrost ble knekket.
Først var noen få hundrede eskimoer i Jakutsk, så kom jakutterne, et tyrkisk steppe- og nomadefolk. På 1600-tallet kom russerne på jakt etter pels. I dag er innbyggerne blandet. Jakutter, russere og andre sovjetiske folkeslag ble lokket hit av naturrikdommer og jobbmuligheter. Men det er mye plass igjen i Sakha-republikken, som hele regionen kalles. Det bor under en million på et område åtte ganger større enn Norge.

Men nå var det sommer, sol og 30 grader. Hotellet blinket forut i sola. Frokost. Representanter fra hotellet og skipet møtte meg. De ville forsikre seg om at alt gikk etter planen for den eksotiske reisegruppen. De fortalte også at gruppen hadde noen hundre euro til gode, som de foreslo skulle utbetales i vodka over de kommende dager!
Et par timers hvile, lunsj med vodka og så byrundtur. Vi var ikke på badeferie!
Vi skulle se på isskulpturer og shamaner. Det var bare å stikke hodet inn i det nærmeste fjell, så var det en gratis fryser. I en hule med det grandiose navnet «Permafrost Kingdom» hadde lokale kunstnere laget fantastiske isskulpturer. Temperaturen gikk fra +30 til minus 7 grader. Men flott var det, med fargestrålende lys. Utenfor ventet shamanen og varmen.

Tilbake på hotellet hadde Samuel invitert Evgenij. De begynte i 1. klasse sammen i 1953. Lokale journalister kom for å intervjue oss. Det kommer ikke så mange turistgrupper til Jakutsk, og her var det til og med en hjemvendt sønn av Jakutsk. Samuels familie fikk utreisetillatelse i 1957 gjennom den daværende statsminister som ledd i en handelsavtale. Som 10-åring byttet han ut Sibir med en dansk forstad. Den utrolige historien ble beskrevet av foreldrene Israel og Rachel i boken «16 år i Sibirien», som ble solgt i over 200.000 eksemplarer. En vidunderlig varm fortelling om det barske liv de mange deporterte opplevde i Sibir.

Det var hyggelig å møte Evgenij og høre om utviklingen i Jakutsk. Og det var godt å få sove litt etter en lang dag. Det ene øyeblikk er man i Danmark. Det neste i Sibir. Man kan ikke unngå å filosofere over hvor liten verden er blitt.

Neste dag skulle vi se på diamanter og mamutter. I Jakutsk skattkammer ser man et hav av diamanter og edelstener. I 1997 fant de et nytt ukjent mineral, en blå jadeliknende stein. De kalte halvedelstenen for Dianit etter da nylig avdøde Lady Diana. Fargene og lyset fra edelstenene var utrolig og sikkerheten på topp. Max 15 personer av gangen ble lukket inn bak de pansrede dørene. Her er det edelstener for milliarder av dollar!!
Mammutene velter bokstavelig talt opp av jorden i Jakutia. Særlig etter den globale oppvarmingen har akselerert. Permafrosten har bevart jumboene, og herfra «høster» de tonnevis av helt legalt elfenben. Utskjæringer av mammut-elfenben kan kjøpes fritt i souvenirbutikker. På museet finner du også ull-neshorn og andre utdødde dyr. Dette praktfulle museumet ligger godt gjemt i en uunselig bygning i 4. etasje i en sidebygning til universitetet – et godt stykke fra sentrum.

Nå var det endelig tid for cruising. I det lokale supermarkedet hamstret mannskapet diverse snacks som om de skulle til verdens ende. Vi ble litt bekymret om skipet hadde nok mat med. Jeg kjøpte for sikkerhets skyld røkt fisk fra Lenaelven. Det angret jeg ikke på. Det var godt med mat, men denne lokale delikatessen smakte himmelsk.

Båten hadde plass til cirka 100 passasjerer. Det var en tysk gruppe, en dansk gruppe, 40 russere og to franskmenn ombord. Mannskapet passet godt på gjestene sine. Her var det shaman, etnograf, kunsthåndverker, fransk tolk, flere tysktalende tolker, representanter fra eierne av skipet, cruisemanager og resepsjonister i tillegg til annet nødvendig personal for å drive skip, bar og restaurant.

Skipet seilte forbi Lenasøylerne som majestetisk innrammer elven med opp til 300 meter klippeformede søyler. Dette området står også på UNESCOs verdensarvsliste.
Vi tok på insekthatten og bega oss ut i den ville naturen. Opp til utsiktspunktet for å se Lenafloden fra oven. Og ned til Shamanen som velsignet oss innen vi fortsatte nordover.

Vi passerte Samuels fødeby Pokrovsk 70 kilometer sør for Jakutsk. Her hadde de ikke råd til betong, og de gamle trehusene dominerte og så ut til å trenge et strøk maling.
Underveis fortalte Samuel oss om familiens historie. De ble sendt samme vei opp Lenaelven. Som litauiske jøder var de suspekte. Sammen med baltere og andre folk som hadde falt i unåde, fikk de betegnelsen særdeporterte. Det var 1941 og det var krig. Sovjetunionen trengte mat og de deporterte skulle fiske ved Ishavet. Det var en reise på tredje klasse. I en overfylt lekter seilte de mot verdens ende til Ishavet. En kamp mot døden i Bykovskij Mys, hvor skjørbuk, underernæring og kulde tok livet av 40% av de deporterte på under et år. Veien ble hard for å komme tilbake til sikkerhet i Pokrovsk og Jakutsk og utreisen til Danmark. Men de var allikevel takknemlige, for 5 dager etter deporteringen ble den litauiske byen Kybertai hvor de hadde bodd, erobret av tyskerne. Her bor der ingen jøder i dag.

På skipet ble det fort hverdag. Frokost, foredrag, soling, lunsj, besøk på land, bading i elven som stadig ble kaldere. Samuel fisket gjedder, som kokken tilberedte til ettermiddags-snacks. Jo lengre vi kom mot nord dess mindre sivilisasjon. Bygdene i nord er primært bebodd av eskimostammene evenere og evenker. Av og til ser du en lyshåret russisk gutt, og lurer på hvordan han havnet der.
Trehusene er forsømte og livet er tøft. Men gleden var stor når skipet kom forbi. Vi ble tatt godt imot og det var opptredener i forsamlinghuset eller på skolene. Flere steder ble det solgt (illegalt) svart kaviar til spotpriser. Støren lever i Lenaelven. Der er to eller tre cruise per år Jakutsk-Tiksi-Jakutsk, så det er en begivenhet når skipene kommer forbi.
En dag ble vi kalt tidligt tilbake på båten. Besetningen hadde funnet ferske bjørnespor på stranden. Det er som om små opplevelser blir større på Lenaelven. En øde strand med bjørnespor, en bisonfarm her i intetheten. En kirkegård over deporterte baltere og jøder – her blant intet annet.

En liten hytte med 10 mil til nærmeste nabo, en skole 300 km fra nærmeste bygd. Sibirske skjebnehistorier var det mange av. En russisk 20-årig jente blant besetningen fortalte at hun vokste opp i en bygd ved den nesten helt isolerte Indigirkaelven hos sin bestemor og hadde i år 2000 ofte opplevd å gå sulten i seng. Hennes høyeste ønske var som barn en dukke. Den etnisk kirgisiske barmannen som nettopp hadde avtjent verneplikt på de isolerte kyrilliske øyene, fortalte om daglig vold, korrupsjon og tvilsom ernæring. For dem var en tilværelse i Jakutsk et paradis. Blant gjestene var en del rikmenn fra Moskva. De fortalte om reiser til Nordpolen. Forskjellen mellom de forfalne trehus mot nord og Moskvas rikdom er avgrunnsdyp. Mentalt, kulturelt og materielt.

Det skal sies at utviklingen i Russland i dag gjør at man ikke ser den samme armod som på 90-tallet. Selv i bygdene utgjør pensjonene i dag nok til at basale behov dekkes. Men hva mente de russiske gjester fra Moskva om deportering og fattigdom blant de lokale?

Flertallet mente at de russiske frontsoldater hadde det verre enn baltiske deporterte. Enhver russisk familiehistorie rommer umenneskelige lidelser. Og at eskimostammene hadde fått sivilisasjonens gave av russerne. Andre mente at de var ødelagt av russisk vodka. Den russiske historie er barsk og det skal mye til for å sjokkere. Det er best å la Putin og politikk ligge på Lenaelven og møtes fordomsfritt som de mennesker vi alle er. Så oppdager man at der er flere likheter enn ulikheter. Bekymringer og gleder er ikke så forskjellige.

Som tiden gikk fikk vi fornemmelsen av å seile mot intetheten. Det lille skipet fylte ikke mye på den enorme Lenaelven, som er opp til 40 kilometer i bredden. Bielvene er enorme og på nordvendte fjellknauser var vinterens snø ikke smeltet helt. Bygdene lå med over 100 kilometers avstand. Trærne ble mer og mer forkrøplet langs bredden og forsvant helt tilslutt, som bygdene – vi nådde tundraen. Men først var det denne Tiksi.
Tiksi, da jeg googlet Tiksi var det første som kom frem: «Three women from Tiksi seeks western men». Avfolkningen er stor. Fra å være en sovjetisk flåteby med 12 000 innbyggere til rustne skip og 4000 innbyggere med uviss fremtid. Betongen og havnen står der ennå. Et lite museum og et par utdaterte busser. Et par forretninger og kafeer. Men Putin skulle visst komme på besøk og med nordøstpassasjen er det håp om en renessanse for byen. Flyplassen har direkte avganger til Moskva og paradoksalt nok er vinterklimaet mildere enn i Jakutsk. Ishavet varmer en smule. Det gjør inntrykk å se en by ligge så langt fra alt. Boligblokker, busstoppesteder og barn som sykler. Men forfallet dominerte. Og vi var klare for å komme oss sørover.

Det oppsto en hyggelig korpsånd på skipet og etter en uke var det som vi hadde glemt verden utenfor, som om det var et distansert fortidsminne om et tidligere liv. Fellesskapet og isolasjonen, den totale motpolen til stress, gjorde at vi kom inn på livet til våre medreisende. Det var plass til lange livshistorier, nye vennskap, store tanker. Jeg forestiller meg Thomas Manns roman Trolldomsfjellet, hvor hovedpersonen Hans Castorp var isolert på et sanatorium med andre europeere i en egen verden i 7 år, før han marsjerte direkte ut i første verdenskrig.

Bygdene vendte etterhvert tilbake. Vi hadde gjemt noen til tilbakeveien. En dag skjedde det utroligste. Over en augustnatt var skogen som forvandlet. De vakreste høstfarger møtte oss. Gule og røde løvtrær overalt.

Og plutselig, etter to uker og over 4000 km på Lenaelven, var vi tilbake i Jakutsk. Da båten tidlig på morgenen anløp Jakutsk løp de ikke tjenestegjørende matroser fort mot supermarkedet. Sivilisasjon og slutt på alkoholforbudet. Vi kjørte rett mot flyplassen. Moskva-København og tilbake til virkeligheten.

Hva vi hadde opplevd! Alt og ingenting. Hvorfor var denne reiseopplevelsen den sterkeste av hundrevis av andre reiseopplevelser? Og hvorfor møtes reisedeltagerne flere ganger mange år etterpå? Det var interessante frilandsmuseer, unike naturopplevelser, landbruk og samfunn fra en verden av i går, diamanter og mammuter.
Men det er det lille skipet og elvens enorme uendelighet som er det som har brent seg fast. Vil jeg selv tilbake? Jeg vet ikke. Blir opplevelsen like fantastisk en gang til?

/ NYHET! EKSPEDISJONSCRUISE I SIBIR JULI 2016