Om 9/11, en eksosrype, plastbestikk – og verdighet

Jeg måtte dra på «studietur», finne ut «hvor det var toaletter i Angkor Wat» (det var fort gjort, det var ingen offentlige toaletter der ennå). Jeg mobiliserte bonus-poeng og kløv om bord i et Lufthansa-fly østover, noen få dager etter 9/11. Det lå en skrekk over verden, flyet var knapt halvfullt. Jeg var ikke redd, stoler på Lufthansa! Plastbestikk til flymaten, metallgafler kunne være potensielle våpen.

Kambodsja var ikke helt ferdig med sin nasjonale tragedie. Fremdeles var det kamper med lommer av Røde khmer i jungelen på grensen til Thailand. I Phnom Penh skjøt «livets glade gutter» på hverandre på nattklubbene. Jeg skygget unna all ildgivning. I Siem Reap, der Angkor Wat ligger, ble jeg en kveld invitert til å være med noen ungdommer hjem til landsbyen, «eksos-rype» på motorsykkel. Galskap i nattemørket, men de fattige er sjelden farlige. Jeg fikk en kopp te, så tok de meg tilbake til hotellet, like ved noen av Pol Pots dødsmarker.

Jeg hadde en guide, en fin fyr som var vill i blikket, han hadde sett for mye gru under skrekkregimet. Men han viste meg alle templene, vi hadde et par fine dager, jeg styrket selvtilliten når det gjaldt å være reiseleder i et nytt land.

Det myldret av omvandrende selgere. Det var jo ingen turister der i september 2001. De fleste var små barn. Høflige, men insisterende.

En liten tass med kjølebag:

– Sir, you want water?
– No, thank you

En fyr med fotokopier av guidebøker:

– Sir, you want book?
– No, thank you.

Et lite pikebarn med et knippe elefanter skåret i tre:

– Sir, you want elephant?
– No, thank you

Det lille barnet med store, mørke øyne, husker jeg noen tårer på kinnet?

– Sir, what do you want?
– I want nothing.
– Sir, I have nothing. Please buy nothing from me!

Til denne dag skammer jeg meg over at jeg ikke stakk til dem et par dollarsedler. Jeg har lært noe om å respektere folk i de tjue årene som er gått. Mange har lite, men de har møtt meg med høflighet og verdighet.