Colombia – farlig forførende

Drømmen ble altså forsterket på en strabasiøs bussreise i Peru noen år tilbake. Jeg satt ved siden av en omfangsrik, røykende bestemor fra Australia iført en gigantisk poncho. Hun kunne fortelle meg at Colombia nå var fullstendig trygt – det var bare å reise. Alene også? Yes, no worries! Kan bestemødre, kan jeg!

Jeg lander i Bogota som ligger høyt opp mot skyene og er verdens tredje høyest beliggende hovedstad. Jeg har ordnet transport siden jeg lander om kvelden, det føles trygt. Etter råd fra en bekjent, bor jeg i Andino-området. Det er shoppingsentre, restauranter, boutique-hoteller, vakre kvinner med dyre merkevesker og har ingen særpreg. Det viser seg snart at Bogota både er trendy og gammeldags på samme tid. Ikke ulik andre byer i Sør-Amerika. Stor, bråkete men sjarmen finnes om du vet hvor du skal lete.

La Candalaria, den gamle koloniale bydelen, er der historien og arkitekturen sjarmerer. Her er det flere museer i verdensklasse, Museo de Oro er et av de aller beste. Det er gull alt som glimrer – hele 55 000 gjenstander prøver å overstråle hverandre. Det er i La Candalaria de lokale rusler rundt og går på kafe eller sitter på en benk. Severdighetene og stemningen her oppleves til fots – flere museer, ærverdige kirker, presidentpalasset og hovedtorget Plaza de Bolivar.

Morgenen etter tar jeg turen cirka 5 mil utenfor Bogota, til Zipaquira og saltkatedralen som består av – salt. Jeg går under jorden sammen med mange andre som venter. Det er kjølig der nede, lukter litt klamt, men føles ikke klaustrofobisk – den underjordiske katedralen er svær! Helt unik er den, tilsvarende byggverk finnes kun i Polen. En salig og nesten religiøs følelse brer seg underveis, mange er preget av stundens alvor. Her er familier med bestefar i rullestol, hender foldes og korsets tegn gjøres stadig. Her kan du også ta del i gudstjeneste.

Neste dag flyr jeg til Cartagena. Forførersken, den vakre kvinnen ved havet. Hun er glovarm, fargefull, leken og minst like nydelig som forventet. Enhver dør er et kunstverk, enhver husfasade med små balkonger lokker kameraet opp av veska. Knips, knips – heldigvis stort minnekort.

Bittesmå taxier prøver å komme seg rundt innenfor bymurene, men det er smalt og kronglete. Alle er på vei overalt, fortauene har bare plass til en og en. Tempoet er allikevel karibisk og avslappende, her stresses det ikke.

Utenfor de trygge bymurene føles det åpne merkelig stort og annerledes. Cartagena er to ulike byer – innenfor og utenfor murene. Utenfor leves et annet liv, og det er slett ikke bare pent. Ingen betviler at det er mange mennesker som mangler det meste i dette landet, også i glansbildet av Cartagena. Slik er realitetene.

Jeg krydrer mitt lille Colombia-eventyr med en solrik og meget avslappende dag ute på Rosarios utenfor Cartagena. Jeg besøker en av de mange paradisøyene som lokker med snøhvit korallsand og gjennomsiktig vann og det stemte perfekt. Sol og bad er aldri feil.

Det som er helt sikkert, er at jeg skal tilbake. Colombia har en enorm variasjon i klima, natur og byer og jeg vil oppleve mer! Kanskje blir det en langtur gjennom jungelen til Ciudad Perdida – den tapte byen som ble gjenoppdaget for bare 40 år siden. Ciudad Perdida sies kun å matches av Machu Picchu på Sør-Amerikas toppliste – det sier ikke lite. Colombia er forførende, ja, farlig, nei. Du må selvsagt ta forhåndsregler som på enhver annen reise i Sør-Amerika. Som de selv sier: «The only risk is wanting to stay».