Elefantene pakket og gikk

Aftenposten skriver:
Elefanter på vandring i Kina

Beijing: En flokk med 15 elefanter på vandring gjennom det sørvestlige Kina har tråkket seg gjennom landsbyer der de har ødelagt avlinger og bygninger.

I løpet av den siste uken har flokken tømt en vanntank, spist seg mette på en maisavling og brutt seg inn i en låve der de spiste det de fant av mat, melder den statlige kringkasteren CCTV. Det er uklart hvorfor de ville elefantene, som er en fredet dyreart i Kina, forlot naturreservatet Xishuangbanna i Yunnan-provinsen. Siden april har flokken tilbakelagt en strekning på 500 kilometer. (NTB)

Jeg tror jeg vet hvorfor elefantene forlot reservatet.

For et par år siden var jeg i Yunnan-provinsen sammen med en gruppe fra Escape Travel. Flott tur i en farverik og spennende del av Kina. Høyeste punkt var Shangri-la, i stor grad befolket av tibetanere, 3200 moh. Oj, som vi frøs, men vakkert var det.

Høy, blå himmel med lammeskyer, glitrende breer i skarene i høyfjellet. Laveste punkt var nettopp elefantenes land, Xishuangbanna, «tolv tusen risåkres land» på dai-folket språk, på grensen til Laos og Myanmar. Hovedstaden Jinghong ligger på bredden av Lancan, kinesernes navn på Mekong-elven, 560 moh. Der frøs vi ikke!

Vi besøkte elefant-dalen utenfor Jinghong. Praktfull regnskog. Først gikk vi en fin plankesti gjennom dryppende skog. Intet firbent eller krypende vilt å se, de gjemmer seg ved lyden av fottrinn, men vi kom nær på «titusen» arter av grønnsvær.

Så gikk en kabelbane høyt over skogen, terreng der det ville være vanskelig å gå. Så stille, så stille, vi fikk en sterk opplevelse av regnskogen, intens, tett, frodig – en god måte å komme inn i en fremmed verden uten å forstyrre, og uten å bli sølete og svett. Fint, selv om ingen observerte noe vilt. Omsider nådde vi frem til det som var høydepunkt for vårt lokale vertskap, en ganske liten arena omgitt av bur med farverike, lokale fugler og annet småvilt.

Og så skulle temmede elefanter fra skogen, det skal være om lag 130 dyr i naturreservatet, vise oss sine kunster. De kom marsjerende inn, tolv-femten dyr, store, stolte, seriøse. De kunne sparke fotball, de kunne leke med ballonger, publikum fikk leke med dem. Så ble det satt fram taburetter og staffelier, elefantene fikk på seg forklær, og så skulle de lage malerier med penselen godt holdt fast med snabelen.

Asiatene blant oss jublet, jeg gikk. Dette kunne jeg ikke holde ut.

Det er kommet mye kritikk mot bruk av elefanter i turistindustrien i Asia i det siste. Vi besøker ikke elefant-barnehjemmet på Sri Lanka lenger. Der har elefantene fotlenker mens turistene ser dem bli fôret. Elefantparker i Thailand er blitt lukket. Elefanttransport til Amber-festningen i Rajasthan i India erstattes av jeeper. (Hvor blir det av alle de arbeidsløse, temmede elefantene?) – I Yunnan har elefantene åpenbart fått nok. Nå har de gått sin vei!

Med fare for å skrive noe galt: Jeg kan liksom se for meg de snabelmalende elefantene reise seg, skubbe taburettene overende, tørke av penslene på forklærne, henge forklærne pent opp, se på hverandre, hilse hverandre med snablene slik vi hilser med albuene, og si på elefant-språk:

– Gutter og jenter, dette kan vi ikke holde på med lenger. Vi går!

Og så gikk de! Og går fortsatt.

Kanskje ikke helt sånn. Kanskje er de snabelmalende «sikret» når de ikke opptrer, så de ikke kommer noensteds hen. Kanskje er det brødre og tanter og fettere ute i den ville skogen som har «hørt rykter» om forestillingen, og har tenkt at her er det best å komme seg vekk i tide.

– Tanter og onkler og fettere, dette vil vi ikke.

Vi går! Og så gikk de!

Det var tradisjon i Kina at om noe gikk helt galt, dro folk til Beijing for å legge frem sin sak. Kanskje er det sånn med elefantene også, på vegne av utallige arter som trues og ødelegges og «temmes».

Kjære elefanter, rist godt på de store ørene, løft hodene, dere er flotte gutter og jenter! Blås en skikkelig fanfare med snablene. Dere skal gå gjennom jungel og svømme over store elver, dere skal krysse risåkre og vandre gjennom tehaver. Storbyer truer. Gå forsiktig, det er veldig langt til Beijing!

PS: I det jeg skal trykke på send-knappen for denne lille epistelen, ser jeg av BBC-nyhetene på nettet at flokken består av 6 voksne hun-elefanter, 3 hanner, 3 unge og 3 kalver. I byen Eshan gikk de fra hus til hus og banket på dører med snablene. I en annen by skal minst en av dem ha spist seg salig i blikket på fermentert korn. Nå har de nådd frem til provinshovedstaden Kunming. Litt dårlig beregning – FNs konferanse om naturmangfold finner sted der i byen først til høsten. Men elefantene har fått satt viktige ting om ødeleggelse av habitat og miljø på dagsorden allerede.