Bali
Publisert: 17. juli 2020
Jeg har sovet med en drage – under senga!
Det er helt sant. Det er ikke slikt som skjer når du ferierer i Norge. Men i Indonesia – da kan det skje.
Det er fremdeles tid for å bli hjemme. Sommer i Norge! Vi har et vakkert land, mye å oppleve her. Men mens vi sitter i solveggen eller slanger oss på bryggekanten, tenker vi vel også litt ut i verden. Nå kan vi reise rundt i Europa, og etter hvert må vi håpe på at vi kan reise litt lenger av sted, om vi vil. – Jeg vil!
Imellomtiden må jeg mimre litt, tenke på noen av de fantastiske stedene jeg har fått oppleve.
Jeg har sovet med en drage – under senga.
Lokal mann henger opp fiskegarnet i solnedgangen
Reisen til blomsterøya
Reisen var lang og besværlig. Jeg hadde base på Bali, det er 25 år siden, Indonesia var noe annet enn det er nå – utviklingen har vært stor. Jeg hadde besøk av Danson, som hadde vært guide for en gruppe jeg var reiseleder for i Øst-Malaysia. Vi ville reise sammen. Han var av lys i huden, av folkegruppen kadazan, så ut som en mongol, og var for mange like «eksotisk» som meg. Øst i Indonesia var vi sjeldne fugler begge to!
Vi gjorde det tungvint, vi var på tur. Båt fra Bali, raskeste transport, en bemo-pickup over Lombok, båt til øya Sumbawa. Vi merket at det er ugreie farvann. Det er mange kryssende strømmer og turbulent vann i stredene vest og øst for Lombok. Stredene er smale og dype, de markerer det biologene kaller Wallace-linjen grensen mellom sørøst-asiatisk natur, både flora og dyreliv, og en sone mellom Asia og Australia. Arter som finnes på Java og Bali, finnes slett ikke øst for Lombok og omkringliggende farvann.
Bortsett fra litt skvulp merket vi lite annet enn at sola tok godt på havet. Sumbawa på langs, fra vest til øst. Landskapet er tørrere her enn på Bali og Java, karrigere, folk forekom meg å være røffere, litt mer rett på. Mange har utvandret til andre øyer eller til utlandet for å finne arbeid.
Vi overnattet i Bima, en liten by helt øst, lydbildet sterkt preget av at så godt som alle i byen er muslimer. Neste formiddag reiste vi med lokalbåt til Flores. Navnet er portugisisk, skapt av sjøfolk og misjonærer da de utforsket «krydderøyene» på 1500-tallet. De opplevde at Flores var frodig og ga den navnet blomsterøy.
Vulkanen Kelimutu i soloppgangen
Vulkansjøene
Midtveis mellom øst og vest på Flores ligger byen Ende, og herfra drar man midt i mørke natten med pickup’er til et høydepunkt på Flores, fjellet Kelimutu. Når skyene utpå morra’n må vike for solen, ser vi inn mellom vulkanformasjonene tre sjøer. Alt etter hvordan lyset faller, ser vi at en sjø er turkis-farvet, en er himmelblå, en er svart. «Sjøene med tre farger» - det er virkelig sant! Og urimelig vakkert, når morgenkulda slipper taket, på 1700 meteres høyde, det biter i tropene også, det.
Med meg som tolk
Minibusser i Indonesia har ofte gode slagord på bakvinduet. «Gud velsigne deg», «Allah, vær meg nådig», «Full music» - ja, gjett om! Men på vei tilbake til Ende oppdaget jeg en litt mer snedig en: «Jeg vil vente på deg til du blir enke». Den unge sjåførens drøm?
Middag i Labuhan Bajo, en liten fiskerby som siden jeg var der, er blitt et brohode for turister. Det var på restaurant der at jeg virkelig fikk vise hva jeg var god for. Kelnerne oppdaget fort at jeg snakket pidgin-indonesisk. Vi kunne kommunisere!
Men Danson, reisekameraten som så ut som en mongol, ham hadde de ingen tro på. Så de snakket indonesisk til meg og ba meg oversette til engelsk for ham – selv om han altså har indonesisk/malay som morsmål. Skinnet bedrar.
Lyst å ha en slik under senga?
Sove med drager
Neste morgen reiste vi med båt til Komodo – endelig, Komodo! Sol og vakkert vær, og farvannene med små øyer med mye gress og få trær ser nesten ut som en skjærgård. Litt varmere enn Lofoten, men usigelig vakkert.
Vi ble innkvartert i en liten bambushytte på stolper, gulv av rått hugde treplanker med sprekker mellom. Da vi var gått til ro, hørte vi dem. Tasse, tasse, slurp, slurp. Komodovaranene «viser tunge» hele tiden, manøvrerer og lukter med sin lange tunge.
Vi var fulle av sol og sjøluft og falt i søvn. Under oss lusket øglene, opptil tre meter lange, opptil hundre kilo tunge. Ute i skogen gjemmer deg seg for mulig bytte og styrter fram til angrep i 20 km/t. Fortere enn jeg løper, fortere enn favorittbyttet hjort løper. Angriper de, rister de byttet til det nærmest oppløses i armer og ben, biter med hvasse tenner og sprøyter en cocktail inn i sårene med stoffer som gir blodtrykkfall og er antikoagulerende.
Vi sov, med varaner under gulvet. De var mer interessert i skyller fra kjøkkenhytta enn i oss.
Hollenderne, kolonimakten, oppdaget dem først rundt 1920, «øgler som puster ild», sa de. Det var nok synet av den lange, kløvede tungen som gjorde inntrykk.
Neste morgen gikk vi en tur – med guide. Med kjepp. Holdt oss av vei når disse «slagskipene» av noen øgler kom vaggende. Vi var visst ikke mulig bytte. Om de ikke så oss, de ser ikke så godt, sies det at de har bedre luktesans enn noen hund. - Jeg syntes vi var faretruende nær av og til, men jeg kom meg jo hjem, så jeg må ha overlevd! Og glemmer dem aldri, glemmer aldri lyden av vislende varantunger under gulvet.
Tropisk undervannslandskap med fisk og koraller
Verden under vann
Det er blitt lettere å komme til Komodo nå. Det går turistbåter med ukesturer fra Bali til Komodo. Det går fly fra Bali til Labuhan Bajo, det er blitt mye bedre innkvartering. Det er trolig flere som snakker engelsk.
Ulempen er at bedre fasiliteter gir flere besøkende. Jeg er redd Komodo og naboøya Rinca, som også har varaner, ikke er så jomfruelig som da Danson og jeg var der, i 1996. Det har vært snakk om å lukke øyene for en periode for å rehabilitere dem. Man bør undersøke før man reiser. Men varan-«befolkningen» sies å være rimelig stabil, i underkant av to tusen.
Glem ikke å dykke! Jeg svømmer som en frosk, så jeg gikk glipp av fabelaktige korallrev med et yrende liv, jeg gikk glipp av å svømme med haier og store rokker. Jeg skjærer tenner, men jeg vet at mange firmaer på øyene tilbyr dykketurer, flere nå enn den gang.
Bygdekino hos bajo
Vi kom tilbake til Labuhan Bajo. Skulle med båt til øya Sumba, syd for her, en øy med åpne landskaper, ville hester og fabelaktige ikat-tekstiler. Samt en by med det velklingende navn Waikabubak. Bare navnet stimulerer reiselyst for meg. Verd et reisebrev – en annen gang! Labuhan Bajo, labuhan er havn på indonesisk, bajo er «sjø-sigøynere» som lever langs kystene i østlige Indonesia og seilte helt til Australia i små trebåter.
Jeg har møtt dem på Sulawesi i Indonesia, en «bonus» når vi har vært på tur til torajaenes rike i det indre av øya – en sterk og særpreget bondekultur der alt er orientert mot død og en verdig begravelse, gjerne med offer av 21 vannbøfler. Vi bidro en gang med å ofre en liten gris som vi kjøpte for noe få penger og dermed ble en del av seremoniene.
Men på kysten bor bajo, og jeg var deres gjest på den lille øya Selayar, sør for Sulawesi. Jeg arbeidet for CARE Norge den gangen, vi skulle snakke om lokale utviklingsprosjekter og lage en film for «Smørøyet» på NRK om barns oppvekstvilkår. Jeg var veldig interessert i landsbysjefens fortellinger. Han hadde gjort militærtjeneste for indoneserne i kamper på Øst-Timor. Men filmmannen vår holdt stø kurs: Det var barnas liv som var i fokus.
Vi fikk fine inntrykk av en sterk og stolt befolkning. De fortalte at når et barn blir født, om han er gutt, tar pappa ham i armene og svømmer under kjølen på fiskebåten familien eier. Hvis babyen overlever, skal han nok bli en god fisker! De hadde mange historier og fortalte gjerne. Det ble TV-program.
Et par år senere fikk jeg anledning til å komme tilbake til landsbyen vår på Selayar. Helt uanmeldt dukket jeg opp med VHS-kassett og videospiller. Sjefens TV-apparat kom fram, og så hadde vi «bygdekino», igjen og igjen hele kvelden. Moro å se seg selv på TV, moro at denne «orang bule», hvite mann, kom tilbake og var sammen med dem, helt alene. De kunne helt usjenert ta på ham, føle huden hans, håret, le litt godmodig, og fortelle sine historier om et liv som halvnomader langs kystene i Øst-Indonesia.
Indonesia er fargerikt!
På besøk hos bugineserne
Et annet kystfolk i disse farvannene er bugineserne, som har sitt hjemmeområde på kystene langs Sør-Sulawesi, med byen Makassar som sentrum. (Hørt om anti-makassar? Det var de små, fine serviettene man hadde på ryggen av lenestoler i gamle dager, for at ikke hårolje skulle renne og ødelegge stolen, finnes fremdeles i litt simplere utgave på fly-og togseter).
Bugineserne er strenge muslimer, verken alkohol eller griser i deres byer. De bygger noen fantastiske treskip, makassarskonnerter, på «verft» langs kysten av Sulawesi. I uminnelige tider har de seilt mellom øyene, fra Sulawesi, til Borneo, til Molukkene, til Java, med tømmer og ris og kokosfibre. Jeg har sett fine rekker av makassarskonnerter i havnen i Makassar. Har alltid ønsket å seile med dem, til Balikpapan eller til Surabaya. Men så var det det med å komme opp den smale bjelken som er landgang, og sitte på ripe i åpen sjø for å gjøre morgenstellet. Det ble aldri til det.
Men jeg møtte dem igjen da jeg var i Surabaya på Øst-Java i våres. Jeg visste at de hadde en havn for disse båtene, men å finne dem… Jeg hyret en ojek, en motorsykkeltaxi. Han som kjørte, var en gammel gubbe med få tenner. Han visst hvor vi skulle, sa han. Men forsto han?
Vi kjørte en time rundt og rundt i havneområdet. Alle ville vise oss kontainerhavn og kystrutebåter, men phinisi, som båtene heter på Sulawesi, var totalt ukjent. Min indonesisk, enn si min javansk, er heller ikke all verden. Men etter ti forsøk, nå aller siste, fant vi riktig port i havneområdet. – Der lå de, en lang rekke phinisier, makassarskonnert, stolte, bredbukede seilskip med to eller tre master og et formidabelt baugspyd. Godt å se igjen «venner» fra østlige farvann.
Tukang ojek, den tannløse gubben med motorsykkel, kjørte meg tilbake til sentrum. Surabaya, kjent fra indonesernes kamper mot japanere, nederlendere og deres allierte, er verd et besøk. Fin hollandsk kolonistil her og der, et museum med en whisky-klasse ubåt man kan komme inn i og få klaus. Og så kan man nynne på Bertolt Brecht og Kurt Weills musikal-melodi Surabaya Johnny. – Det er mye.
Blir du med?
Har jeg ikke sagt det før – Indonesia er en verden å utforske, når vi kan reise igjen. Alene, det er to hundre og sytti millioner indonesere som gjerne hjelper og viser vei, eller i en gruppe. Jeg blir gjerne med som reiseleder. Her kan jeg virkelig spille ut at jeg vil være «lærer på veien».
Jeg har erfaring: Jeg har sovet med en drage (under senga).
Reisekalender
Desember 2024
Januar 2025
Februar 2025
Henter avreiser...