Tett-på-opplevelser
Publisert: 6. november 2019
Panamakanalen - verdens åttende underverk?
Det var min første tanke da vi kom seilende fra Cartagena i Colombia til Colón og så alle de store skipene som passerte i begge retninger inn og ut av kanalen. Hele tiden. Hele døgnet. WOW!
En vei som samler verden. Historien strekker seg tilbake til 1881 da et selskap ledet av franske Ferdinand de Lesseps bestemte seg for å bygge en kanal mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Prosjektet strandet, USA kjøpte konkursboet og ferdigstilte kanalen i 1914. Kanalen har betydd alfa og omega for skipsfarten – for hva sparte man ikke av tid og penger ved å kunne ta denne 80 km lange snarveien mellom Atlanterhavet og Stillehavet via Gatúnsjøen?
Anlegget var blant de største og vanskeligste ingeniørprosjekter noensinne med en høydeforskjell på 26 meter, 3 slusesett og 6 sluser totalt. Panamakanalen er en viktig handelsåre og en av livsnervene i global handel. Nå er kanalen nyrenovert, ombygd og utvidet og kan ta skip med last som er tre ganger så stor enn tidligere. Hele 14.000 fartøy passerer gjennom kanalen i året!
Fra Aker Brygge til Panamakanalen
Jeg var på seiltur med Hildring, en 42 fots seilbåt. Vi hadde seilt fra Aker Brygge i Oslo og nå var vi kommet til Colón, ved inngangen til kanalen. Det var februar 2001. Vi hadde bestemt oss for å seile over Stillehavet til Australia, og dermed var Panamakanalen løsningen.
Dette betydde ventetid i Colón - vi måtte søke om tid til å gå gjennom kanalen. I tillegg måtte vi leie store bildekk til å polstre båten med, vi måtte utstyre den med ekstra lange tauverk, to i baugen og to akter, som skulle slenges opp til karene som stod på hver side av kanalen og tok imot tauene for å sluse oss gjennom. Og da skulle du helst ikke bomme på kastet! Fire ekstra mannskap måtte med for å betjene tauverket, vi måtte ha med en los fra Panamakanalen, og så var det oss to da, skipperen og navigatøren. Jeg skrev under på at vi hadde nok mat å servere besetningen gjennom dagen, og måtte også være forberedt på å overnatte i kanalen hvis forholdene tilsa dette.
"Vekk meg om det skjer noe spesielt"
En av forberedelsene vi gjorde var å melde oss som mannskap på en svensk seilbåt slik at vi fikk erfaring med hvordan slusingen skulle gjøres. De valgte å gå to seilbåter i bredden og var dermed avhengig av at begge startet motoren samtidig og å samarbeide hele veien så ikke du fikk sleng på båten og gikk inn i kanalveggene. Utfordringen er når du kommer i kjølvannet av et stort skip og skal unngå å komme inn i vannvirvlene og strømmen som de store motorene lager. Så kom losen om bord, men han trakk skyggeluen godt ned i pannen og sa «vekk meg om det skjer noe spesielt». Så så mye for å skulle ha med los om bord!
Og der, der lå det store Stillehavet foran oss
Dagen opprant, det var fremdeles mørkt da vi styrte båten i retning kanalen. Hildring var polstret med bildekk, tauverket var på plass, både los og ekstra mannskap var om bord - og vi var godt proviantert for dagen. Alt etter boken og vel forberedt. Men så spente vi var, ville dette gå bra?
Vi hadde valgt å sluse alene og kom bak et stort cruiseskip hvor cruisegjestene hang over rekken og vinket ned til oss. For oss derimot var det fascinerende å se cruiseskipet som på det smaleste så ut til å ha 1,5 cm klaring på hver side! Jeg var mektig imponert over de som jobbet i kanalen, og det viktige og vanskelige arbeidet de utfører. Alt gikk strålende med oss gjennom kanalen, og tenk deg den følelsen da vi kom til den siste store sluseporten og denne åpnet seg sakte, sakte: Og der, der lå det store Stillehavet foran oss. Vi var klare for nye eventyr!
