Se på stjernene ...

Men stjernene, som er blitt vanskelige å se her i storbyen – på reiselederoppdrag har jeg sett dem. Ikke de i Hollywood, dit kom jeg aldri, men til nød i Bollywood, og i alle fall har jeg engang sovet i samme seng som indernes supersuperstjerne Amitabh Bachchan, på Hotel Savoy i Ootacamund Syd-India. Han hadde vært der dagen før vi kom, og jeg kunne nesten kjenne karismaen i madrassen.

Virkelige stjerner – Melkeveien. Knapt noe sted så klar som vinternetter i Nepal. November og desember er tiden. Jeg var i Pokhara, ved foten av Annapurna-massivet. En tindrende novembernatt, under et perfekt teppe av stjerner var det som om fullmånen trakk Annapurna-toppene og Fiskehalefjellet ut av nattemørket og lot dem speile seg i den en blikkstille innsjø. Snøkledde topper nærmest kom mot meg, som solister i et kor av stjerner.

En annen vinternatt i Nepal: Langt i vest. Jeg arbeidet for CARE den gangen. En eldre mann i Østfold hadde gitt penger til et prosjekt for skrive- og leseopplæring for jenter, viktig for at de skulle kunne komme på skole. Giveren var for gammel til å reise for å se hva som skjedde, så jeg fikk turen.

Småfly fra Kathmandu til Nepalganj, derfra et enda mindre fly til Bajura, høyt oppe i Himalaya. Så var det å ta bena fatt, ned i elvedaler, opp i liene, langs konturlinjer. Vi møtte jentene som fikk grunnleggende kunnskaper, det var stort, det ga muligheter og håp.

Langt oppe i en landsby skulle vi overnatte. Postmannen kom forbi, det gjorde han et par ganger i måneden. – Jeg ser at du kommer fra et ikkerisproduserende land, oversatte min lokale CARE-kollega da jeg plundret med å spise ris og linser med fingrene. Postmannen lo. – Og så ler han, oversatte min kollega.

Utpå natten måtte jeg ut, på mannfolks vis. Det var isnende kaldt, på med tykk dynejakke. Alle sov, jeg snek meg langs veggen i underbuksa. Månen i ryggen, gåsehud, perfekt silhuett, så klar at jeg så skyggen av hårene reise seg på leggene. Og stjernekoret jublet, verdensrommets uendelige dybde! Det var vanskelig å gå inn til soveposen igjen!

I sånne øyeblikk tenker jeg på min favorittdikter når jeg er reiseleder i Iran og Sentral-Asia, arkitekten, matematikeren, filosofen, humanisten Omar Khayyam (rundt år 1100), med en firelinjers, gjendiktet av Johannes Gjerdåker:

Frå Saturns sfære ned i avgrunns glup
eg tydde gåter, lodda alle djup,
og kvar en knute losna, utan den
som enno strammar seg ved Daudens stup.

– Det er sannelig stjernehimmel over Bukhara og Khiva også!

I tropiske strøk kan det være vanskeligere å se stjerner, men det er netter da all tåke og alle skyer må vike, og landet ligger der under et eventyr av en annen himmel enn vår. Som på Bali, når man hører vulkanen Batur brumle og man bare venter på å komme opp til soloppgang, se Venus blekne og oppleve lavaen putre rett der borte.

Eller når man rir til hest over «sandhavet» i det ytre krateret av vulkanen Bromo på Java. Vinden står på som kuling under stjernene, langsomt vinner dagslyset og Semeru og de andre vulkanene blir tydeligere. Vinden legger seg ved soloppgang, vulkanen har fått offergaver i form av gjeter og haner. Vår egen, nærmeste, stjerne vinner over de mørke kreftene.

Den fineste tropiske stjernehimmelen opplevde jeg da jeg skulle følge en gruppe til mytteristene på Bountys øy, Pitcairn. Vi fløy til Tahiti, og så til Mangareva, helt øst i Gambier-arkipelaget. Der gikk gjestene om bord i skuta som tok dem til Pitcairn. Gruppen var liten og båtplass dyr, det var ikke budsjett til at jeg kunne være med, så jeg bodde på et lite «gjestehus», fire små bambushytter på Mangareva, den uken gjestene var på tokt.

De hadde det fint, ble tatt godt vare på av besetningen og de rundt 50 menneskene som bor på Pitcairn nå. Jeg hadde det også fint, vertskapet tok meg på båtturer rundt om atollene, tok meg til gudstjeneste i den lokale kirken som var besatt med perlemor i mørkt tropisk tre. Menigheten i hvite kjoler, eller hvite skjorter og mørke bukser, alle med blomsterkrans om hodet – som de menneskene kunne synge!

Etter kveldsmat og et kveldsbad, 20 meter fra terrassen min til langgrunn strand, ingen torner, ingen kråkeboller, gikk jeg barbent ut på bryggen, den var lang, for det var virkelig langgrunt, og la meg ende ned på ryggen og så opp. Det var varmt, stille, ikke et kunstig lys på hundre mils avstand, stjernene og meg. – De lager ikke sånne stjernehimler lenger! Langsomt kom månen opp, men den måtte finne seg i at det var stjernene, alle de lysår unna, som var kveldens høydepunkt. Kveld etter kveld. Jeg kom på Elvis som i et tenksomt øyeblikk sang: "How great thou art". Man blir stille under en sånn himmel.

I Korea er det vanskeligere å finne slik ro, slikt mørke, som slipper «englenes smilehull» til på denne måten. Sør-Korea er hektisk, lite areal, mange mennesker, stor aktivitet, mye lys. I nord, tross et annerledes styre og andre utviklingslinjer, gjelder nok den kinesiske dikteren Li Nanlis ord:

Også jeg elsker månen og stjernene
men enda mer elsker jeg de første elektriske lampene
i de dype fjellene og de tette skogene

Men jeg har sett stjernehimmelen over Nord-Korea. Vi dro fra hovedstaden Pyongyang ut til kysten mot Vesterhavet, til byen Nampo. Der så vi en av Kim Il Sungs bragder, en veldig demning som kontrollerer tidevannet og flomvannsstanden i Taedong-elva. Den er imponerende, ikke minst når man ser den teknologien nordkoreanerne hadde og delvis fortsatt sliter med.

Det var for langt å kjøre tilbake til Pyongyang samme kveld, så vi kjørte gjennom landsbyer med et myldrende liv, skuronn, som et maleri av Pieter Brueghel, eller mer prosaisk, Julenissens verksted av Walt Disney. Langt der ute på landet ble vi innkvartert i villaer i et senter som må ha vært tenkt som feriested for pamper eller noe. Lett dekadent, lett forfallent, enkel mat.

Vi spleiset på muslinger, guide og sjåfør helte bensin over og så hadde vi grillfest før middag. Etter maten gikk jeg alene hjem gjennom haven. De sparte på strømmen, retningssansen og nattsynet fikk prøve seg. Men som vi sang på skolen, « - Aldri redd for mørkets makt, stjernene vil lyse…». Og det gjorde de. Sikadene sang, det dryppet fra trærne, hibiscus-krattet sov, en fabelaktig himmel hevet seg over det hele. Der har koreanerne og vi noe felles!

Jeg fant tilbake til bungalowen og hadde en rolig natt. Da vi kom til Sør-Korea etter noen dager, fant jeg fram boken Jeg vil spørre vinden, koreansk poesi under japansk okkupasjon, gjendiktet av Magdalena Kwak Nyberg. Der finner jeg diktet Se på stjernene av No Cheon-myeong:

Trærne vender alltid mot himmelen
og våre føtter trår på jorden. La oss
se på stjernene mens vi går.

Om man har en høyere stilling enn sin venn,
om man oppnår ære og berømmelse,
om man kan straffe sin uvenn, hva innebærer alt det?

Alt det er uten betydning,
mindre verdt enn et glass vin.
Våre føtter trår på jorden. La oss
se på stjernene mens vi går.