Turbocarbo
Publisert: 1. juni 2020
Turkish delight - tyrkisk fryd!
Ikke for hvem som helst: Den tyrkiske søtsaken som på engelsk kalles Turkish delight er virkelig turbocarbo, med noe sånt som drøyt 89,28 % karbohydrater.
Mange elsker det – små terninger av innkokt sukkerlake blandet med gelatin og sitronsyre så det stivner til en hard, seig, tung å tygge-masse, skåret i biter og badet i melis, smaksatt med valnøtter, hasselnøtter, pistasje eller annen godis. Serveres i små doser, setter seg i tennene til alle tannlegers glede, men så har man noe å sutte på i lange tider før tennene er renset. En pussighet: Turkish delight heter på tyrkisk lokum. Dansker synes det er litt morsomt.
Personlig foretrekker jeg andre tyrkiske godsaker: Fikener som har fått et lite snitt så man kan stikke en valnøtt i, eller daddel behandlet på samme måte. Kombinasjonen av frukt og nøtt gjør at begge går sammen i en høyere enhet. Lekkert!
Turkish delight, små tyrkiske sukkerterninger
Cayi, tyrkisk te
Lektre, tyrkiske fiken
Tyrkiske delikatesser
Kaffe eller te? Ja takk!
En annen, ganske enkel godsak er cayi, tyrkisk te. Tyrkerne drikker enorme mengder, mest svart te, men i små doser. I basarer, på busstasjoner, på små fortauskafeer - til alle døgnets tider kommer tegutten med sitt brett og selger små tulipanformede glass på en liten skål med sukkerbit og teskje. Så slipper man sukkerbiten i glasset, rører godt opp, og uuuhm, leskende og godt!
Teen er dyrket i Tyrkia, langt øst ved Svartehavskysten, og er en nasjonal lidenskap – og tidtrøyte og til beroligelse. Selv ikke store mannfolk kan stresse med et lite glass te og en enda mindre skje å røre med.
Selv er jeg minst like glad i tyrkisk kaffe. Pulvermalt kaffe kokes med sukker og en gjerne en anelse kardemomme. Serveres i små porselensbegre, må stå litt så kaffe-«gruten» får synke. Et lite «skudd», omtrent som espresso, men helt annerledes.
Når vi, om ikke lenge, kan reise igjen, må vi reise til Istanbul og kjenne duften av mørkbrent, nymalt kaffe i kaffebutikken for enden av Krydderbasaren, den ligger tung og fyldig over halve kvartalet. Etioperne har sin kaffe, araberne har sin, så er det gresk kaffe, men bare Tyrkia har tyrkisk kaffe! En glede!
En egen frokostgate
Frokost-tid: Tyrkiske hotellfrokoster pleier å være store og rikholdige buffeter, men enkelte steder er det verd å gjøre som spurven i diktet av Arnulf Øverland:
Det hopper en spurv i gården
en grå og fornøyelig filleball
Han skravler og spiser frokost
han spiser i alle fall.
Og når han er ferdig er ferdig med frokost
så spiser han frokost igjen
Og finner hans kone en frokost
så spiser han også.
Så på rett sted, ta med reisefølget og spis frokost ute. Den legendariske frokostbyen er Van, øst for Van-sjøen, nær grensen til Iran. Der er en hel gate med bare frokostrestauranter. Vi savner norsk grovbrød, men for øvrig er det kjempelekkert.
Alle deler av Tyrkia har sine lokale oster – Van også: Flettet ost, ost med urter, kaymak – en slags rømme med honning, murtuga-egg, en slags, bare en slags, eggerøre på Van-vis, ferskt brød og te. Lezzet - lekkert!
Om man ikke reiser så langt, og det er synd – det er mange spennende steder i øst og på vei dit, Ararat-fjellet for eksempel, men veien går gjennom kurderland og er ikke helt patent for tiden - er det flere Vanfrokost-steder i Istanbul. Og en hel frokost-gate, Kahvalticilar Sokagi, «frokoststedstredet», nær fotballstadionet i Besiktas. Verd å utforske!
Istanbuls vakre tulipaner
Tulipanenes hjemland
Noe om bier og blomster: I april har Istanbul tulipanfestival. Keukenhof i Nederland har fått sine tulipaner fra Tyrkia, som hadde «temmet» villtulipaner fra de asiatiske stepper.
Tyrkiske tulipaner ble oppdaget av en ambassadør fra det tysk-romerske keiserrike til sultan Suleiman den store på 1500-tallet. Hollenderne fikk sansen for tulipaner på 1600-tallet, de var jo i en gullalder og drev opp prisene, en «tulipan-mani» oppsto, en boble som brast som et børskrakk i 1637.
Annen hvert år settes det 12 – 15 millioner tulipanløk i parker og langs gater i hele Istanbul. Et eventyrlig syn, som et fyrverkeri gjennom byen, under trær som skyter friskt løv og vår og fuglesang. Før tulipanene blomstrer av og erstattes med nesten like mange stemorsblomster!
Villhestenes land
En annen litt overraskende severdighet, ville hester! «Ute på landet», i Kumalar-fjellene, rett øst for Izmir, rett nord for Antalya, er det ville hester. Man skal ha flaks for å se dem, men de er der, i flotte fjellandskaper som ikke minst gjør seg i klart høstvær. Da er det ikke så grønt og frodig lenger, lettere å ha håp om å se disse folkesky dyrene.
Ville hester kan også sees på Karpaz-halvøya, den nordøstlige tippen av Nord-Kypros. Vi så dem på en tur i fjor vår, mer lik eseler, ikke folkesky.
Jeg vil heller se dem i Kumalar, men det er mange andre grunner til å besøke Nord-Kypros. Strender, fjell, korsfarer-historie… Og William Shakespeare historie om Othello.
Tilberedelse av tyrkisk iskander-kebab
Glem alle andre typer kebab
Et siste ord om mat, i et land med et utrolig kjøkken: I Bursa, en dagsutflukt fra Istanbul, byen der ottomanerne lå i hundre år før de erobret Konstantinopel, har de en helt spesiell form for kebab, iskander-kebab.
Noen sier retten har navn etter Alexander den store, andre at kokken som utviklet den, het Iskander, tyrkisk for Alexander. Det er mange oppskrifter, som jeg har fått den i Bursa var det tynne skiver lammestek servert på en seng av nan-brød. Så hellet de smeltet smør over og serverte med yoghurt.
Glem alle andre typer kebab, og dem er det mange av, for et øyeblikk. Nyt – helst i Bursa, men de har naturligvis Iskenderkebab-restauranter i Istanbul også.
Turkish delight – stor fryd i Tyrkia!