Det gylne triangelet

«Passport please», sier en litt streng fyr. Jeg er på vei gjennom pass- og visumkontrollen på flyplassen. Så gjesper han høyt. Klokken er 05:00, og jeg ser mitt snitt til å lette stemningen. «I know, it’s far too early to be doing anything reasonable». Jeg forsøker meg på et smil. Og til min overraskelse får jeg et stort smil tilbake. Han har vært på jobb siden klokken 19 kvelden før, og har to timers reisevei til jobb. Skravla går, passet stemples og jeg går med langt lavere skuldre videre for å finne bagasjen min.

Vi lander i Delhi – jeg og 11 andre reisebransjefolk. Smogen ligger lavt over byen, og på kjøreturen inn til hotellet ser vi kuer vandre fritt i gatene. Akkurat som jeg hadde sett for meg. Så forurenset og møkkete, tenker jeg. Det rekker jeg å tenke kun en liten stund, for ut i byen bærer det på sightseeing. Her er det jo grønt? Parker på rekke og rad. India Gate, Qutb Minar og Mahatma Gandhis hvilested. Det er grønt!

«Excuse me, are you a photographer?». To jenter titter opp på meg mens jeg vandrer rundt blant ruinene ved Qutb Minar. «No», smiler jeg tilbake. Det er nok kameraet mitt som får de til å spørre. «Okay» fniser de, og løper avgårde.

Videre går turen til Agra – mest kjent for Taj Mahal. «In India you don’t drive, you aim for your space». Guiden humrer. Vi ser nok smått panikkslagne ut, for det er akkurat sånn de kjører. Glem kjørefelt, vikeplikt og alt du har lært hjemme. Her tutes det, konstant, og så sikter de seg inn dit hvor det er litt ledig plass. Flere av oss forsøker å tråkke foten gjennom gulvet i bussen flere ganger, som et håpløst forsøk på å bremse. Men over 1000 km går altså problemfritt forbi i løpet av tiden vi er i India.

I Agra får vi en ettermiddag til å utforske byen, og vi drar til Agra Fort. Byggverket ble i 1983 en del av UNESCOs verdensarvliste, og har en 2,5 km lang mur rundt det som var den keiserlige hovedstaden. Fortet ble bygget av Mogulrikets tredje stormogul, Akbar den store, for Agra var i en periode Mogulrikets hovedstad.

For et sted! Et massivt byggverk med hager og kriker og kroker å rote seg bort i – her kan man vandre i en liten evighet.

«Can I take your picture?». En ung jente titter opp på meg. I India føler du deg litt som en vandrende attraksjon – selv i storbyene hvor de er vant med turister. Den vinterbleke huden vår gjør nok ikke interessen mindre. Folk vil ta bilde med deg, og de titter på deg. Jeg hadde hørt før jeg dro at indere «glaner», men jeg vil ikke kalle det det. Det er noe med måten de ser på deg på, med en oppriktig nysgjerrighet, som gjør at man godtar det. Uvant, ja, men alt med India er uvant. Det er det som gjør det så spennende!

Klokken ringer 04.30, og jeg kaver meg opp fra en altfor behagelig seng og krabber ned i resepsjonen og ut i en ventende buss. Det er på tide å oppleve Taj Mahal – et must i soloppgang. I etterpåklokskapens navn angrer jeg på at vi ikke dro tidligere. Det er noe magisk med lyset på morgenen her ute, og selv om det er mye mennesker oppleves det ikke kaotisk. Det er god plass her! To timer går unna i en fei, og vi smiler fra øre til øre. Føler oss som små barn som småløper rundt og oppdager nye steder inne på det enorme området.

«Namaste». En høflig mann bukker med samlede hender når vi entrer hotellobbyen. I India kan du virkelig bo godt. Det finnes haugevis av flotte hoteller, og hjelpsomme og høflige ansatte. Stille oaser, som får det til å føles som om du er langt unna kaoset like utenfor. Men som samtidig får deg til å føle enda mer på kontrastene. Dette er læring – og i India er det viktigste du gjør å oppleve det som finnes utenfor portene til de flotte hotellene. Husk det, om du velger å ta turen.

Jaipur neste stopp – den fineste byen av de tre. Rajasthans hovedstad, og hjem til Hawa Mahal, Jaipur Fort og City Palace. Alle imponerende byggverk. Jaipur er også en fin by å tusle rundt i for å ta inn India. Litt mindre gater, historiske bygg å vandre rundt i, og fine farger.

Det var feil som de sa, at man enten elsker eller hater India. Man kan fint gjøre begge deler. Det er et land med altfor store kontraster, hvor urettferdigheten kan rive deg i hjertet. Men i denne urettferdigheten finnes glede, nysgjerrighet, kreativitet, farger, vennlighet og energi.

Kaoset venner man seg til – trafikken uten regler fungerer på sitt vis. I de tilsynelatende falleferdige husene har folk lagd seg et liv – og utenfor står fruktboder nydelig dandert. Og indere, de kan man ikke annet enn å like. Smilene er brede og hyppige, og «vigglingen» med hodet ble jeg nærmest betatt av. Her finnes nok av både vennlighet og hjelpsomhet, og i India føler man seg velkommen. Kort oppsummert – et land som må på bucketlisten til enhver eventyrer!