Et elvecruise helt utenom det vanlige

Jeg husker jeg leste en artikkel om det å være «fanget av turismen». Veldig mange av oss har en tendens til å reise de samme stedene med det resultat at vi «går i kø» .

Derfor var det så spesielt å komme til Hviterussland, og dette er en reise som virkelig sitter godt i minnet. Hovedårsaken er menneskene jeg møtte, men å få oppleve et samfunn så nært, men likevel så fjernt fra vårt vårt er også spennende.

Turen gikk på elver og kanaler i Polesieregionen sør i Hviterussland. Polesie er et jordbruksdistrikt med lang historie, og det er knyttet mange myter til denne regionen.

Skipet heter er Belaya Rus, og det er spesialbygget for å kunne seile på disse smale kanalene. Dette var første gangen de hadde en norsk gruppe på denne elvecruisebåten, og vi ble veldig godt mottatt.

Dette er imidlertid ikke mitt første besøk i Hviterussland, noe jeg ble minnet på ... Da vi kom til den hyggelige lille byen Kobrin, hadde vi lokalguiding. Et stykke ut i byrundturen, sa guiden: "Sist det var nordmenn her..."

Jeg syntes det var fint at det hadde vært flere nordmenn her, og sa: "Så hyggelig at du har hatt norske gjester tidligere". Hvorpå guiden svarte: "Ja, du var jo her i fjor også!"

Så blir du med oss på elvecruise hit, treffer du nok garantert ikke naboen!

Guiden var for øvrig en ivrig samler av pengesedler.

Han har nå både den nye norske 100 og 200-lappen, jeg får ta med en 50-lapp til ham i år, den var ikke utgitt da vi var der høsten 2018.

• På begge mine reiser i Hviterussland har jeg tatt tradisjonell russisk «banya» ( badstue). Det er eksotisk, og nesten litt trolsk å stå opp før frokost og rusle langs elvebredden til en rykende varm vedfyrt badstue som mannskapet fyrt opp for oss.

• Har du hørt om Struves meridianbue? Må innrømme at det hadde ikke jeg heller før jeg var i Hviterussland første gang. Vi passerer et av målepunktene som han benyttet for å nøyaktig kunne bestemme jordens form og størrelse.

• Det er lenge siden vi i Norge hadde trikotasjefabrikker som den vi besøkte i Pinsk; det var virkelig en reise tilbake i tid. Her får vi både følge produksjonen og se de ferdige produktene. Jeg kjøpte med meg et flott strikkepledd som varmer godt!

• Hviterussere er opptatt av tradisjoner, og for noen år siden ble det kartlagt hvem som enda behersket de gamle metodene for å produsere tradisjonsrikt kunsthåndverk. Vi besøker utsalget og får demonstrert noen av vevteknikkene.

• En hyggelig liten utflukt er besøket hos birøkteren, som også er ivrig slektsforsker og meget stolt av slekten sin! En liten spasertur fra skipet ligger gården og han forteller litt om området og hvordan de sanket honning tidligere.

• Mye tradisjonsrikt, men du får også være med på noe hypermoderne, som fabrikken i Turov som har spesialisert seg på italienske oster!

• Byen Minsk ble ødelagt under 2. verdenskrig og gjenoppbygget med den såkalte Stalin-arkitekturen. Vi besøker også Kathyn-komplekset litt nord for Minsk, som på en sterk måte viser grusomhetene som ble begått mot lokalbefolkningen. Dette er et av de få (kanskje det eneste?) minnesmerke som ikke er laget for å hedre militære ledere, men for å minnes hvilke grusomheter befolkningen fikk kjenne på kroppen..

Jeg anbefaler på det sterkeste et elvecruise i Hviterussland, og visum ikke lenger nødvendig for norske statsborgere.