Møtet med den lille elefanten

Reiselederne våre har alltid mange gode historier på lager fra utallige reiser. Her er en historie som gjorde et uutslettelig inntrykk på reiseleder Gunnar Skjolden.

Hotellet Anantara på bredden av Mekong-elven mellom Thailand, Myanmar og Laos har et rehabiliteringssenter for elefanter litt oppe i lia. Skogsdriften endres og gamle arbeidselefanter er ved å bli arbeidsledige!

Et spesielt møte

En morgen kom et «lite» elefantbarn på besøk på frokostterrassen, høyt hevet over morgendisen som drev over elvebreddene, ut og inn av dryppende tropisk skog. Jeg liker elefanter, så jeg gikk nær på, ga den en banan eller to fra buffeten, snakket lenge litt babyspråk, «Lille elefant, er det bra med deg? Er de snille mot deg, lille elefant?». Omtrent som jeg snakker til hunder jeg møter. Jeg tror elefanten hørte på meg!

Jeg spiste frokosten min, den er lekker på Anantara. Så var det på tide å gå. Jeg gikk til den lille elefanten igjen, for å si morna. «Lille elefant, nå må jeg reise. Ha det bra da, elefant.» Jeg var ganske nær. Da var det elefanten la kinnet inntil mitt kinn, strihåret, klam elefanthud mot mitt nybarberte kinn. Full vekt av elefanthodet mot mitt hode, lenge.

Jeg glemmer aldri følelsen av nærhet, en slags «gjensidighet» mellom oss. Og det sies jo at elefanter aldri glemmer heller, så jeg er spent på hvordan den tar imot meg neste gang jeg kommer dit.

Oppfølger til historien

Denne historien sendte vi første gang ut i et nyhetsbrev tidligere i vår, og den gjorde inntrykk på mange. Ikke lenge etter fikk Gunnar en e-post med et bilde fra Marguerite og Arne Ingels, som hadde vært gjester på nettopp denne Escape-turen til Mekong. Arne skrev:

"Da jeg leste om «møtet med den lille elefanten» i e-posten, husket jeg godt den morgenen på Hotel Anantara. Vi var akkurat kommet ned for å spise frokost da den lille elefanten kom på besøk.

Han var seks år og den yngste i en elefantfamilie på 54 elefanter som tilhørte hotellet. Jeg tror han trente for å bli sirkuselefant, for han hadde lært seg en «kunst», han kunne stå på tre ben som han viser Marguerite på bildet.

Jeg husker godt da han ga deg en god klem. Dessverre har jeg ikke noe bilde av omfavnelsen… "

Er ikke dette en fin histore? Og det er ikke sikkert den er over ennå ...