Usbekistan – for et eventyr jeg har vært på!

Første møte med Usbekistan er hovedstaden Tashkent, en storby med over 2 millioner innbyggere. Førsteinntrykket da jeg tittet ut av hotellvinduet? «Jaja, Sovjet», tenkte jeg.

Og det er ikke så rart at russerne har satt sitt preg på landet. Usbekistan var under russisk styre i nesten 150 år. Det ble en del av det russiske imperiet på midten av 1800-tallet, og deretter ble det en del av Sovjetunionen fra 1924 til Sovjetunionens oppløsning i 1991.

Men vi skal snart få se mer av det usbekiske særpreget. Denne dagen i mars feirer de vårjevndøgn, og når vi besøker en koranskole står kvinner kledd i gult og blåmønstrede drakter utenfor og synger. Mot en knallblå himmel og spirende trær – ingen tvil om at våren er på vei over steppene.

Tashkent kan også by på et enormt matmarked – finner du ikke noe til middag her, så vet ikke jeg... Rekkene med boder var satt opp i sirkler, og her kan du vandre nærmest i det uendelige forbi fargerikt utvalg av grønnsaker og frukt, eksotisk krydder, kjøtt, ost, nøtter ... ja, her må vel de aller fleste matvarer være representert.

Vi får også se nøyere på hvordan de baker de runde brødene sine. Her går det unna! Og vi får en smakebit av nystekte brød – de er fantastisk gode, selvsagt.

Vi kunne nok sirkulert rundt i timevis på dette markedet. Fått noen smaksprøver, prutet litt på noen godbiter (ja, det er kultur for å prute her). Men det får bli en annen gang. Vi skal nemlig på toget videre – neste stopp er sagnomsuste Samarkand!

Denne elegante damen ønsker oss velkommen om bord i toget som skulle ta oss til Samarkand. Riktignok har vi VIP-billetter, så vi reiser standsmessig i moderne togvogn med full komfort. Men uansett billettklasse er dette et moderen lyntog og svisj – etter to times togtur kan vi gå av toget i Samarkand.

Samarkand – myteomspunnet, eldgammel og vakker. Dette er faktisk en av de eldste bebodde byene i verden, og historien strekker seg over tusenvis av år. Samarkand var en av de viktige byen langs den gamle Silkeveien, og Aleksander den store skal ha erobret byen på 300-tallet.

Her har det hersket persere, hellenere og mongoler – selveste Djengis Khan gjorde sitt inntog her på 1200-tallet. Men det var under Timur Lenk, en sentralasiatisk erobrer på 1300-tallet, at Samarkand opplevede sin storhetstid og byen blomstret.

Det er spesielt å stå på den storslåtte Registan-plassen og se moskeene med sine turkise tårn og flislagte portaler. Samarkand står for deg som et eventyr – og det er det også! Jeg er i overkant glad i blått og turkis, så dette er byen i mitt hjerte.

Registan-plassen er naturlig nok et trekkplaster i Samarkand, men likevel føler du ikke at du tråkker i kø, som på mange andre spektakulære steder i verden. Vi så noen europeiske turistgrupper, men ikke mange individuelle reisende. Usbekistan er nok et land mange ikke har oppdaget ennå, og det føles kanskje som et veldig fjernt reisemål. Men for en mottakelse vi har fått – alle smiler og er imøtekommende, selv om de fleste ikke snakker mye engelsk.

Kjøreturen fra Samarkand til Bukhara tar nesten en dag, og landskapet veksler mellom grønne marker med beitende sauer, steppelandskap og ørken med litt fjell innimellom. Når du reiser langs landeveien, får du et fint innblikk i dagliglivet. Her er det mye jordbruk, lave hus med hyggelige gårdstun med frukttrær, åkre, unger og dyr. Ikke et overflodssamfunn som vårt, men ikke noe synlig fattigdom – og det er rent og pent overalt.

Bukhara er også en gammel karavaneby. Den er mindre enn Samarkand, mer kompakt. Her blir vi tatt med opp i et retro-pariserhjul for å se på utsikten. Ikke min favorittsyssel å svinge i et pariserhjul, men utsikt over byen fikk vi, i hvert fall!

Noe som går igjen overalt hvor vi kommer i Usbekistan, er de smilende, hyggelige menneskene. De er åpne og imøtekommende, og selv om vi ikke kan kommunisere mye med den språklig, går det helt fint å peke, bruke fingerspråket og velvilje. Barn vi møter roper gjerne «hello» til oss når vi går forbi. Den oppvoksende slekten lærer engelsk på skolen, mens de fleste voksne snakker usbekisk og russisk. Men mange restauranter har menyer med bilde, så det går helt fint å peke – og smile!

I Bukhara skal vi også få et lite matkurs, vi lærer å lage den tradisjonelle retten plov. Plov er en tradisjonell rett i Usbekistan og har dype kulturelle røtter. Det serveres ofte til spesielle anledninger, festivaler og feiringer, men det er også vanlig i dagliglivet. Plov er kjent for sin rike smak og næringsverdi og anses som et symbol på gjestfrihet og vennskap i usbekisk kultur.

Vi er hjemme hos en mann som driver med matkurs i kjelleren sin, men det han og familien egentlig lever av, er broderier. Og for et håndverk! Vi spiser inne i broderiverkstedet, og her er det nok å se på! Noen av disse bildene tar det flere år å lage. Og maten? Nydelig!

Siste stopp på reisen er Khiva. Kjøreturen fra Bukhara tar omtrent fem timer gjennom ørkenlandskap. Gamlebyen i Khiva er omringet av en mur, og i motsetning til Samarkand og Bukhara bor det fremdeles folk inne i gamlebyen. Dette er nesten mer ekte, det føles som å gå rundt i en levende by, heller enn i et museum.

Inne på folkemuseet som viser turmensk kultur, er det utstilt en yurt. Siden været er ganske vått og kaldt i Khiva denne dagen, tilbringer vi like godt litt tid inne i yurten, hvor det er lunt og varmt. Varm er gjestfriheten også her, og vi får servert både dumplings, brød og dadler og selvsagt varm te.

De enorme pelsluene bidrar også til å holde varmen, og det er nesten så jeg angrer på at jeg ikke kjøpte med en hjem... Men jeg hadde kanskje vakt litt vel mye oppsikt i Oslos gater med denne på hodet.

For å oppsummere Usbekistan: Det er storslått med sine moskeer og fantastiske arkitektur. Det er spennende med sin lange historie – her har Aleksander den store, Djengis Khan og Marco Polo satt sine fotspor. Det er hyggelige priser, en typisk lunsj koster rundt 4 euro, en kaffe to euro. Men kanskje aller mest er det møtet med folket som sitter igjen. Så blide, så gjestfrie, så varme.

Jeg håper du tar deg en tur, du også.