Valencias overraskelser

Bocairent har bokstavelig talt blitt hugget ut av stein. Byen er litt av et syn der den kneiser på toppen av bakkene. Litt som tatt ut av et eventyr går veien inn i byen over en gammel, buet bro fra romertiden. Og på toppen av byen står byens stolthet, klokketårnet, som ble bygget på over det som tidligere var et slott fra da maurerne bygget og bosatte seg her.

De som våger å kjøre bil i disse gatene er jammen dristige! Trangt og snirklete er bare fornavnet. Ruslende langs brosteinsgatene møter vi teppekledde kvinner og menn på tur fra og til. Tenk da, her står vi i jakker og kåper, men Grazalema-tepper utvilsomt er den tidløse, og tradisjonsrike moten på disse trakter.

Byens store severdighet er uten tvil de mange grottene, eller vinduene kan man vel kalle dem, som maurerne har hugget ut høyt oppe i fjellsidene. Det har i senere tid blitt bygget ganger mellom de tidligere separate rommene. Og vi fikk titte innom! (Ikke bekymre deg, du slipper å klatre opp fjellet og inn vinduet – den gamle hovedinngangen).

Vi kjører videre innover det fjellkledde landskapet på vei mot Requena. Her er elvene lange og dyrelivet rikt – om vi hadde mer tid skulle vi gjerne tatt beina fatt og utforsket nasjonalparkene her i området. Snart dukker kilometervis med vinranker opp i flott symmetri utenfor bilvinduene. Vi nærmer oss hjemmet til Bobal-druen. Etter et innblikk i vinproduksjonen får vi sette oss i solveggen og smake husets vin. HERLIG☀️ Snakk om kortreiste produkter! Lokale skinker og oster hører selvfølgelig med.

Et snartur i bil fra vindistriktet ligger Requena. Byen var tidligere en maurisk festning som lå strategisk til høyt over landskapet med god oversikt over mulige inntrengere. Vår humoristiske og entusiastiske lokalguide tar oss med rundt til de ulike distriktene, viser stolt frem byen sin.

De største severdighetene finner vi likevel under bakkeplan! Grotter, ganger og rom gjemmer seg under overflaten. De store krukkene du ser her ble brukt til oppbevaring av mat- og vin.

Byen er full av liv og røre, det lukter krutt og smeller høyt rundt oss. På et lite torg finner vi et musikkorps som spiller for en folkemengde. I bannere på tvers av små smug henger fargerike smellbongbonger klare til kvelden. Hva er det som forgår her?

Vår lokale guide vil ikke avsløre så mye, og gleder seg veldig til å se reaksjonene våre. «Ikke hold dere for ørene, men pass på å holde munnen åpen». Klokken 14:00 samles tusenvis på tusenvis av mennesker (og sju norske reiselivsdamer) utenfor Rådhusplassen for å være med på la Mascletà – en pyroteknisk opplevelse der opp til 120 kg (!) krutt fyres opp i en komponert 5 minutters lang salutt. Når det braker løs fylles hele plassen med røyk, og de høye smellene kjennes i hele kroppen. Tenk, dette gjør de hver eneste dag på alle de 19 festivaldagene!

(Guiden var for øvrig veldig fornøyd med de sjokkerte fjesene våre).

På hvert gatehjørne har det i anledning festivalen åpnet churros-boder, med frityrstekte desserter dyppet i sjokolade eller kanel. Buñuelos og fartons er andre lokale tradisjonelle søtsaker vi selvfølgelig måtte prøve. Skyll det hele ned med et glass Horchata, som på norsk heter noe så eksotisk som tigernøttmelk.

Hver mars feires Las Fallas her i Valencia. Denne spesielle festivalen er rett og slett vanskelig å beskrive med ord! Fyrverkeri og krutt, kunst og statuer, prinsessekåringer og brassmusikk. Absurd og fasinerende, og de lokale oser av stolthet når de forteller om vårens store begivenhet. For det er kanskje det de feirer, at våren endelig er her igjen, og den nye begynnelsen den bringer med seg? Det enkleste blir nok om du selv tar turen hit i mars for å se det med egne øyne, men her har du likevel en smakebit.

Selv når det ikke arrangeres store festivaler har Valencia utallige muligheter å by på. Vi ruslet rundt i gamlebyen, med prektige katedraler, trivelige torg og godt ivaretatt historie. Et av høydepunktene ble også sykkeltur! De flate gatene og mange sykkelveiene gjorde det enkelt å utforske områdene utenfor bykjernen. Noen minutter på sykkel tar oss med til det moderne kunst- og vitensenteret med sine gallerier og museer. Å trille ned til stranden for et bad høres heller ikke så dumt ut. Valencia har noe for en hver!

En smak av den lokale paellaen hører selvfølgelig med, her i rettens fødeby. Noen få kilometer utenfor byen ligger Albufera nasjonalpark, hvor selve hovedrollen i paellaen dyrkes – nemlig risen! Her ute kan man komme nærmere naturen, nyte solnedgangen over våtmarkene og kanskje ta en båttur på innsjøen.

Det var ikke måte på hvor mye godt vi fikk smake på i Valencia. For utenom kjærlighet må jo de hemmelige ingrediensene komme herifra – Mercado Central. Vi måtte bare kikke innom! Markedet er en enorm buet hall fylt med fruktboder, osteutsalg og ferskvaredisker der de lokale handler, og turistene kommer for å plukke med seg noen velvalgte suvenirer.

Valencia, hva kan vi si? Du ga ordentlig mersmak; den spennende maten, de gjestfrie menneskene, den varmende sola og de utallige mulighetene! Vi lurer bare på: når kan vi komme tilbake?

Reisebrev fra den Spania-frelste temaavdelingen♥️