Da jeg møtte en klatrende løve

Klokken er snart sju om morgenen, og vi har akkurat kommet til Welgevonden nasjonalpark i Sør-Afrika. Det begynner å lysne, men det er fremdeles kjølig. Jeg hopper opp i jeepen og tuller skjerfet en ekstra gang rundt hodet.

Så humper vi i vei, og guiden vår Tian bruker radioen til å kontakte de andre som er i parken. Er det noen som har sett løve eller leopard denne morgenen? Det spraker, og en stemme svarer at de ikke har sett noen ennå, men det hadde blitt observert noen løver sør i parken i går kveld.

Tian kjører sørover, vi har nemlig ETT mål i sikte i dag. Løver! Etter ca 45 minutters kjøring og stadige rapporter mellom guidene så ... ingenting. Helt stille.

Plutselig tar Tian en u-sving og kjører i full fart ned en sidevei. Alle sitter i helspenn med kameraet klart. Hva skjer? Har han sett noe?

Vi har kommet fra til et åpent område i bushen med høyt, gult gress. Jeepen snegler seg fram og plutselig, ingen steds fra dukker det opp et løvehodet av gresset.

Jeepen stopper, og jeg holder pusten. Håret reiser seg på armene, det kiler i magen og så ... klikk, klikk, klikk. Fotoknappene trykkes av, alle på én gang. Jeg puster ut!

Løvinnen smyger seg fram, hun er helt fokusert på en gnu som står helt stille ca. 150 meter unna. Tian peker og sier: "Se der, en løve til! Der, på den andre siden".

Vi har havnet midt i en jakt! Løvene beveger seg sakte mot gnuen, og vi følger dem med spenning. Når de er halvveis fremme, så løper gnuen av gårde. Han så dem i tide og kom seg unna. Løvene snur igjen, og det gjør vi også.

Den ene løven setter seg ned foran et tre, og vi parkerer jeepen rett foran den, ca 10 meter unna. Snart dukker også den andre løven opp. De er søstre og ser glade ut over å møtes igjen. De knuffer litt på hverandre, ruller rundt i gresset og leker seg.

Når den ene løvinnen klatrer opp i treet, går det et sus igjennom jeepen. Det er veldig uvanlig at løver klatrer, forteller guiden vår. Selv har han aldri sett det før, og han sier at vi bør virkelig nyte denne stunden. Grunnen til at de ikke klatrer, er at de lett kan klatre opp – men ikke ned. Da må de hoppe, og det kan skade potene, noe som kan være fatalt for en løve.

Kameraene klikker seg varme, og innimellom sitter vi bare helt stille og nyter skuespillet foran oss. Når den første løven hopper ned, tar den andre sats og hopper opp. Hun står der på grenen og spaner. Så sterk, så vakker og mektig. Jeg får nesten frysninger, dette kjennes så stort!

Det spraker i radioen igjen, og guiden vår forteller for nærliggende biler at vi ser løver og hvor vi er. Det er som om det bryter fortryllelsen, vår lille løveboble sprekker, for akkurat som om det var på signal vandrer løvene inn i det høye gresset og forsvinner.

Øyeblikket er forbi, men dette kommer jeg aldri til å glemme! Mer enn fornøyde begir vi oss tilbake til Sebatana Lodge igjen. Det ble en perfekt avslutning på vår fantastiske reise.

Skrevet av Maria Hellqvist