mann i hotellresepsjon med tradisjonelt ineriør

Grønolen Fjellgard i Valdres

Publisert: 17. januar 2022

Fjellgard med hjerte, sjel, støl – og to trivelige brødre

– Åhhh ... HER var det koselig! Nå har vi ikke spurt om hvor mange som har sagt akkurat det (eller noe i den duren) første gang de stiger over dørstokken på Grønolen Fjellgard, men det er nesten vanskelig å la være.

Når du kommer inn døra, må du rett og slett bare stoppe opp og se. Her er det stue på stue med myke sofaer og stoler, velfylte bokhyller, snodige gamle ting, rosemalte dører og fyr i peisen. I resepsjonen møter du gjerne Tor Erik som ønsker "vælkåmin", og kanskje dukker det opp et stort smil i kjøkkendøra også. Det er i så fall broren Øyvind, som står for maten her i garden. Og den maten bør du glede deg til.

Gård med gammel sjel

Over resepsjonen henger det et skilt med skriften: "Å komme hit er å reise bort, men likevel komme hjem." Det setter tonen. Vi besøker Grønolen om vinteren, og det tar ikke mange minuttene før vi får lyst til å bare synke ned i lenestolen foran peisen med en kopp kaffe eller et glass vin (og det gjør vi selvsagt også).

Sentrum i Beitostølen ligger bare noen minutters kjøretur unna, men hyttelandsbyer, butikksenter og restauranter føles likevel fjernt når vi kommer hit. Her er det panoramautsikt over fjell, skog og vann, sjela roer seg noen hakk, og her merker du fort sjela til fjellgarden også. Det er for såvidt en gammel sjel.

– Her har slekta vår holdt til i snart 250 år, forteller Tor Erik.

Fra bondegård til gjestegård

Det var i 1784 at det som ble Grønolen-slekta slo seg ned her, og de første par hundreårene var det vanlig gårdsdrift her.

– Det var foreldrene våre som startet så smått med turisme midt på 50-tallet, med å ta imot påskegjester. Det ble populært, og mange gjester kom igjen og igjen hvert år.

Noen gjester ble så trofaste at de fikk rommene oppkalt etter seg. "Syversen-rommet" eller "Thoresen-rommet", for eksempel (kommer du ofte nok er det kanskje håp for et personlig rom for deg også?)

Etter hvert ble det for krevende å ha både gårdsdrift og turisme, og familien tok sjansen på å satse for fullt med å ta imot gjester. Gården har vokst med åra, nye rom og hytter har kommet til, og nå kan du få alt fra koselige enkeltrom til flotte familiehytter her på Grønolen.

Nærbilde av dør med eventyrmotiv.

Mange av dørene har eventyrmotiv. Kanskje skal du bo på "Gudbrand i lia"-rommet?

Bildevegg med gamle fotografier.

Du kan se noen generasjoner med forfedre på veggen.

Brødre og kolleger

Siden 1982 er det altså brødrene Tor Erik og Øyvind som er vertskap på gården, men hvordan er det å jobbe så tett med broder'n?

– Joda, det har vel ikke vært knirkefritt, men etter 40 år har vi fått slipt vekk de skarpeste kantene, kan de forsikre.

Det er nok greit å ha hver sine ansvarsområdet. Ifølge Øyvind har Tor Erik null interesse for matlaging, men han er kjentmann, fjellmann og turguide og han tar deg gjerne med på tur, enten på ski, truger eller til fots. Og når du spiser middag om kvelden, er det ofte Tor Erik som er servitør.

Kanskje får du også hilse på neste generasjon – Tor Eriks barn Øystein og Linn Jenny hjelper også til på garden. Med tiden er det de som skal overta, så heldigvis er driften videre sikret også.

To menn på storkjøkken, den ene med kokkeklær.

Øyvind regjerer på kjøkkenet, Tor Erik tar seg av driften ellers.

Mann på kjøkken med fire forretter i hendene.

Av med turklærne, på med kelnervesten. Tor Erik Grønolen er gjerne kveldens servitør også.

Loddrett på fjellet med Via Ferrata

Og den maten ... vi kommer tilbake til den. For den er verdt å vente på. Men før vi besøker Øyvind på kjøkkenet, blir vi med Tor Erik på fjelltur.

Det er nok av fjelltopper og vandreruter å velge imellom her. Besseggen, Gjende og Bygdin lyder nok kjent for mange. En uendelighet av skiløyper inn i den enorme fjellheimen om vinteren, vandretur, topptur eller fjellklatring resten av året. Den som er sugen på litt klatring, bør prøve Synshorn Via Ferrata.

Ved hjelp av solide jernbøyler i fjellveggen, kan du faktisk bestige en nesten loddrett fjellvegg på en trygg måte – selv om du er helt uten klatreerfaring! Du trenger bare å være i normalt god form, og helst ikke være veldig plaget av høydeskrekk... Du har med erfaren guide, og bare tenk på mestringsfølelsen når du står å på toppen av Synshorn og skuer utover fjellriket etter å faktisk ha klatret rett opp fjellsiden. Praktfullt.

Img 7742

Synshorn Via Ferrata kan gjøre de fleste av oss til fjellklatrere. Tor Erik er ofte turguiden, eller kanskje blir det tur med en av den yngre generasjonen? Her er Tor Erik med barna sine Linn Jenny og Øystein.

Valdres norway skiing winter tour

Frister det ikke å legge ut på tur?

Trugetur - overraskende gøy!

Når vi er på besøk, inviterer Tor Erik oss med på trugetur. Vi er på fjellet for å drive med yoga denne helga, men innimellom yogaøktene vil vi jo gjerne ut i fjellufta. Du trenger ikke ha truger selv, Tor Erik har massevis av truger du kan leie. Trugene er overraskende lette, de veier nesten ingenting.

Flere av oss har aldri prøvd truger før.

– Kan du gå, så kan du gå på truger, beroliger Tor Erik.

Gruppe på fjellet tar på seg truger.

Trugene skal på. Det gikk forholdsvis ukomplisert.

Og vi går. Litt rart i starten, men etter 50 meter er det som om vi ikke skulle ha gjort annet. Noen velger å gå med staver, men det går helt fint uten også. Gjennom snø, vi knaser av gårde på skaren, opp bakker med stein og is - trugene hogger seg fast, ingen problemer verken i snøen eller i isete partier. Det går lett, enklere enn på ski, faktisk. I hvert fall for en uerfaren skiløper....

Turfølge på vei opp fjellside med truger.

Vi kommer oss oppover, truger er på mange måter enklere enn ski.

Nærbilde av fot med truger.

Truger er enkle å ta på og av - og ikke minst enkle å gå med.

Den fineste plassen i verden

Etter en times tid er vi oppe på Heklefjell. En passe ettermiddagstur, dette. Tor Erik peker utover fjellriket, navngir fjelltopper, peker ut skiløyper til flotte turer.

– Og der borte, i den retningen, ligger stølen vår. Det er den fineste plassen i verden. Men så er jeg vel litt inhabil der, da, smiler han.

Stølen får vi ikke se på denne turen, men blir du med til Grønolen i august, tar Tor Erik deg med på stølen hvor du får rømmegrøt og spekemat. Det er jo godt mulig at den fineste plassen i verden ikke ligger lenger unna enn i Valdres ...

Det blåser på toppene, og det blir ingen lang pause når vi er vel oppe. Bare nok tid til en selfie eller to. Så begynner nedstigningen, og vi er et par stykker med skranglete knær som har gruet oss mest til det. Men neida, det føles faktisk lettere å gå nedover med truger enn bare med sko - og knesinkene er faktisk blant de første nede igjen.

Så for den som ikke er bygd for fart og spenning og som helst ikke vil kjøre fort nedover på ski - truger er tingen!

Bade, dampe, slappe av

Etter en dag på fjellet, frister det kanskje med badstu? Eller massasjebad? Grønolen har egen velværeavdeling, med både treningsrom, badstu, dampbad, motstrømsbasseng og massasjebad. DET er nydelig når du kommer sliten tilbake. Et perfekt sted å sitte og glede seg til middagen som venter om kvelden.

Sunn mat i velværeavdeling på hotell.

Hva med en tur i badstua?

To damer i dampbad.

Det er både dampbad og motstrømsbasseng og massajebad i velværeavdelingen.

Norges blideste kjøkkensjef (uformell kåring)

Maten i seg selv er grunn god nok til å reise til Grønolen. Vi får lov til å komme inn på kjøkkenet til Øyvind en tur, han er i gang med å forberede middagen vi skal få senere på dagen. Å forberede en femretters til 14 personer er ikke mye stress for Øyvind - han er vant til mye større selskaper enn det.

– Jeg har jo stått på kjøkkenet her i 40 år, så da får jeg jo gode rutiner etter hvert, sier han.

Mann på storkjøkken skjærer spekeskinke.

Øyvind Grønolen har 40 års erfaring på kjøkkenet - og det merkes.

Øyvind gikk læretida som kokk på Continental i Oslo, en restaurant som er kjent for å ha høyt nivå. Og det ryktes at maten her på Grønolen ikke står tilbake for de mer sentrale gourmetrestaurantene.

– Jeg prøver jo å bruke lokale råvarer så langt det går. Folk er opptatt av kortreist mat. Men det betyr ikke nødvendigvis at alle råvarer er bra bare fordi de er kortreiste. Jeg vil ha råvarer av god kvalitet, og finner jeg ikke det lokalt, må de reise litt lenger, sier han. Og smiler.

Han er en blid mann, Øyvind. Og rolig. Noen ganger så rolig at det nesten stresser andre.

Så rolig at brudens mor blir stressa

– Vi har jo ofte brylluper her. Ved et par anledninger har jeg i etterkant fått høre, gjerne av brudens mor, at de ble stressa av at jeg var så rolig dagen før. De tenkte at det kunne vel ikke gå bra.

Men bra går det! Det er ikke mange klager som har kommet i løpet av disse 40 åra. Snarere tvert imot.

– Jeg får mye skryt, sier han nesten litt forlegen på spørsmål om hva folk sier om maten hans.

Vi må jo si at det bygger opp under forventningen til kveldens femretters.

«Jeg har jo en matinteresse som grenser til galskap.»

Mat døgnet rundt

Etter 40 år på kjøkkenet, mye av tiden som kokk alene, hvor enkelt er det å holde på motivasjon og få nye impulser?

– Jeg har jo en matinteresse som grenser til galskap, humrer han.

– Jeg kan stå her og lage mat i 12-15 timer for dag, så kommer jeg hjem og setter meg til å se matprogrammer på tv.

Joda, vi skjønner at dette ligger i blodet! Og ikke minst henter han inspirasjon på reiser.

– De siste årene, før pandemien, gikk ferieturene til Sør-Afrika. Der har de både fantastisk mat og vin, der er det mye inspirasjon å hente, sier han.

En himmelsk matopplevelse

Etter å ha fått en treretters og en femretters middag på Grønolen, kan vi bare skrive under på at maten – den er det høy klasse over!

Hva vi spiste? Løvtynn spekeskinke som smelter på tunga, ovnsstekt ørret med rømmesaus og hvitvin, så saftig at du må anstrenge deg for å spise sakte nok og bare nyte. En brunostpannacotta (!) med bringebærcoulis ("noe av det beste jeg har smakt", ble det kommentert rundt bordet). Spretne kamskjell, kaffemarinert andebryst, en frisk mjødurtsorbet, helstekt hjortecarré (så mørt at det førte til en rekke fornøyde sukk rundt bordet) og sjokolademousse med noen fruktige små smaksbomber som viste seg å være hagtorngelé.

– Jeg visste ikke at det var SÅ god mat her, utbrøt en i turfølget.

Det er det kanskje flere som ikke vet, og så vidt vi har sett ligger det ingen anmeldelser fra matkritikere på nett. De burde ta seg en tur.

Og det burde du også! Grønolen er et spesielt sted. Her er det lune stuer, lun humor, gode historier og lave skuldre. Det bør oppleves! Igjen og igjen.