Statue pyntet med  blomster

Bali

Publisert: 17. juli 2020

Jeg har hørt en heks!

Bali er kalt «verdens morgengry», det var visst Indias statsminister, Nehru, som sa det. Morgenlyset er varmt i farvene og duggfriskt, middagsheten litt overveldende, lyset nærmest skingrende. Kveldene er myke og gode under en flott stjernehimmel. Men da kommer andre krefter fram…

I mange år var jeg så heldig å bo og arbeide på Bali. Hadde en liten hybel med madrass på gulvet, måtte ut på terrassen for å komme til sitte på huk-do og bøttebad. Terrassen var for varm om dagen, men nydelig om kvelden, særlig når det regnet. Det var jo aldri kaldt, men det ble svalt når regnet raslet i bananplantene. Jasminer og roser overgikk seg selv i å dufte.

Bak veggen sto en ku og gomlet. Den hadde en bjelle som ikke sa pling pling, men klakk klakk, det var en bjelle av tre. Balinesiske kuer er mindre enn norsk rødt fe, de er brune, baken er beige, øynene er store og dype. Kuer er OK.

Nærbilde av Banteng (Bos javanicus) som ser på kamera, Red Bull. Det er en type villfe

Balinesiske kuer er ålreite dyr.

Jeg skulle spise middag med en bekjent. Han hadde bil og penger og tok meg til et riktig pent sted, en restaurant for folk som har bil og penger. Kelneren trakk litt på det, ganske fullt hus. Et stort ledig bord midt i lokalet, kanskje vi kunne sitte der? Nei, det kunne vi ikke. Opp på en balkong var det plass. Litt ute av trafikken, men greit nok. Vi bestilte, fikk drikke, fikk mat, husker ikke hva. Det er mye god mat på Bali! Så hørte vi skrik. Ikke ett skrik, men et unisont vræl – på balinesisk. Hva skjer?

Heksen på restauranten

Det viste seg at det var kommet en større gjeng med utlendinger. De ble først avvist. Beklager, fullt! De oppdaget det ledige bordet midt i rommet, det vi ikke hadde fått, og insisterte på å sitte der. Da var det at den balinesiske betjeningen hylte, de så en stor øgle falle ned fra taket, rett ned på bordet. De skrek!

De visste at dette bordet var reservert sultanen av Solo på Java. Han står under spesiell beskyttelse av Nyai Roro Kidul, sydhavets dronning, som hersker som en havfrue i brenningene på Javas sydkyst. Ingen mann må bade der – da blir han tatt av dronningen og trukket ned i suget. Nyai Roro Kidul viser seg ikke for ikke-indonesere, derfor så jeg henne ikke på denne restauranten, men balineserne så skrømtet. Jeg har hørt en heks!

Ganesha med balinesiske Barong-masker som sitter foran tempelet. Dekorert for religiøs festival av oransje blomsterhalskjede og seremonitilbud. Reisebakgrunn, Bali øykunst og kultur.

Ganesha med balinesiske Barong-masker, blomsterhalsbånd og seremonitilbud

Det legendariske rom nr. 327

Jeg har sett spor av henne. En regntung dag i januar 1993 brant det stolte hotell Grand Bali Beach Hotel, Balis første høyhus, Balis første bygning med heiser. Det sies at balineserne sto i kø dag etter dag for å prøvekjøre. Tross dype tradisjoner er balineserne åpne for nye ideer og gjør dem fort til sine. Grand Bali Beach ble bygget av kineserne for den kinavennlige indonesiske presidenten Soekarno i 1966.

Denne januardagen raste en voldsom brann gjennom bygningen. Da redningsmannskapene gjennomsøkte brannruinen, var alt utbrent. Bare ett rom var intakt, det legendariske rom 327. Her var alt urørt av flammene: Sengetøyet stivet og nyrullet, håndklærne på badet nystrøkne, til og med den lille blomsten som lå på hodeputa var like frisk. Ingen skade midt i ruinen.

Ikke merkelig. Rommet var reservert sultanen av Solo. Han står under beskyttelse av Nyai Roro Kidul, sydhavets dronning. Jeg fikk se rommet et par år etter brannen, alt var klart til innkvartering, med en sjokoladebit på sengen og noen blomsterdekorasjoner som offergaver til «dronningen». Men ingen sjekker inn der, om ikke sultanen kommer, vil jeg tro.

Rangda mot Barong

De fleste landsbyer på Bali har sin Rangda, en slags heks eller skrømt, som vanligvis «bor» på gravplassen der døde hviler til de etterlatte har penger nok og sammen med hindu-prestene finner en passende dato for kremasjon, som er en storslått «forestilling».

Til tider ifører Rangda-konseptet seg en slag troll-ham, med en maske med stikkende øyne, en meterlang tunge, halvmeterlange pupper, en make av strå og hår, på alle måter en skremmende personasje! Huttetu, hun er enke og herjer kremasjonssteder for å ta sjeler i besittelse. Hun hyler! Er uutholdedlig, forferdelig.

For å motveie ondskapen, har landsbyene en barong. Barongen ligner en kinesisk danseløve, en sånn sak som føres av to menn, en som er bakben og en som er forben. Han som er forben styrer «dyrets» hode, en maske som kan klapre med kjevene og ser ganske vill ut, men er vill bare mot ondskapen, snill mot de snille. I min landsby har vi en meget sterk barong. Når alle Balis baronger møtes til stevne, er vår barong den fremste blant likemenn.

Barong-dans

Barongen er den vi skal heie på!

På visse dager tørner de to sammen: Ranga er offensiv, angriper landsbyen. Barongen må trå til. Når de møtes til trefning, hver to hundre og tiende dag, må barongen monteres. Drakten må ristes, masken som er hode må tas ned av hyllen i tempelet sitt, rett over gaten for gravplassen. Mange faller i transe ved det blotte nærværet. Et slag skal utkjempes. Landsbyen stiller i sin fineste puss, hovedgaten sperres av, gamelanorkesteret setter seg på fortauet ved markedsplassen. Ranga skriker, farer opp og ned gaten, unger gråter, alle er skrekkslagne.

Så kommer barong-løven majestetisk inn på arenaen, ledsaget av en flokk menn, krigere, med dolk i hånd, sort-hvitrutede lendeklær, bar overkropp, hvite hodetørklær, rød hibiskus bak øret. Rangda angriper, barongens menn slår henne tilbake, igjen og igjen, med hevde dolker, musikken av gonger er intens. Opp og ned gaten, angrep og motangrep. Det er landsbyens egne menn, men de er besatt av andre makter, av Rangdas skrekk og barongens tapperhet.

Ingen vinner. Uavgjort! I dypeste frustrasjon retter krigerne dolkene, ikke mot Ranga, hun er for sterk, men mot eget bryst, mot egen strupe, mot eget øyeeple. Ingen skade, de er i dyp transe. Krigerne, 20–30 av dem, bæres i transe inn på tempelplassen, en tempelprest risler litt hellig vann over dem. De kommer til seg selv, tusler hjem til hverdagen. Rangda pakkes ned, barongen demonteres og pakkes bort – til neste duell, om 210 dager. Bali lever med sin sort- og hvitrutede virkelighet.

Istock 000042407720 blomster bali indonesia
Vakre risterrasser i morgenlyset nær Tegallalang-landsbyen, Ubud, Bali, Indonesia.

Tror jeg på det? Det gjør inntrykk å se naboen, en stødig fisker fra stranda, med dolken rettet mot sitt eget bryst. Han lider ingen skade. Han er barongens mann, han er i transe og er beskyttet. Det gjorde inntrykk å være eksosrype på motorsykkel med en kamerat ved en høytid da hans barong skulle bæres i prosesjon til nærmeste strand for å «se havet» og bli renset – og så gikk kameraten min i transe og begynte å klatre opp høye, glatte tempelvegger med uante krefter i tørre never.

Tror jeg på det? – Jeg har lært at jeg skal forsake djevelen og alt hans vesen, ikke tro. Men jeg ser hva som skjer og forstår at det er mer som rører seg i balinesernes sjel enn det vi ser på overflaten.

Humoristisk ansiktsportrett av gammel tradisjonell balinesisk tempelvaktstatue kledd i morsomt turistdrakt med solbriller Kunst, kultur fra Bali og indonesiske mennesker og asiatisk feriereiserbakgrunn

Humoristisk ansiktsportrett av gammel tradisjonell balinesisk tempelvaktstatue

Heksen på landeveien

En kompis ga meg det forløsende ordet. Han tok meg med til landsbyen sin, til tempelfest. En solrik, varm dag, de hadde et strålende gamelan-orkester. Det var godt å være der, bortsett fra antrekket. Jeg ble kledd opp med sarong og balinesisk lendeklede og tøybelte. Hodetørkle stramt bundet om pannen for å konsentrere tankene. Solid, hvit skjorte i balinesisk stil. Hibiskus bak øret. Det føltes ubekvemt, jeg var stor og varm og svett, lyserød som en smågris. – Ganteng, sa Wayan, very gentle. Jeg følte meg ikke vel. Noen unggutter sto bak et hjørne og smålo. Jeg visste hvem de lo av. Da sa min kompis, Wayan, det som skulle til, på litt ugrei engelsk:

– I am I and they are they, and I don’t care.

Det var en god lærdom. Det var fint å bo på Bali, delta i seremonier så langt jeg kunne, observere de forunderligste skikker, høre hekser skrike, bli tatt vare på i dagslys og mørke netter.

– Har du sett en heks noen gang, spurte jeg en kjenning.

– Ja, sa han, jeg var ute på veien en natt, og så var noe bak meg som lignet noe rart. Men jeg hadde ingen business med det ugreie, så jeg bare gikk og da ble det stille, sa han.

Litt som trollet som sprekker i solrenningen?

Turer med reiseleder Gunnar Skjolden

Mars 2021

April 2021

Juni 2021