Livet i en ridderborg

Tja, festligheter hadde de kanskje når ridderen kom hjem fra krig eller andre spesielle anledninger, men dette var langt fra hverdagen i en borg. Hverdager er det som kjent flest av, og det var neppe overdådighet og luksus som preget det daglige borglivet. Kaldt, mørkt og tungvint stemmer kanskje bedre.

Tenk – det fantes over 20 000 borger og slott i Tyskland i middelalderen! Mange er riktignok gått tapt, men et sted hvor du kan se mange intakte ridderborger er langs Rhinen. Særlig på strekningen mellom Rüdesheim og Koblenz, også kalt «romantiske Rhinen» kneiser de stolt på høydene sine, med hundrevis av år med historie på lager. La oss ta med oss fantasien en tur bak borgmurene.

De fleste ridderborgene er fra 1200-tallet, men det fins borger som ble bygget allerede på 900-tallet. Ridderne var profesjonelle krigere som hadde den tysk-romerske keiseren som overhode, og i motsetning til fotsoldatene kjempet de til hest og med full rustning. Som belønning fikk ridderne landområder – eller len – hvor han hadde bønder som drev jorda for seg.

Bøndene måtte gi en del av avlingen til ridderen, og fikk til gjengjeld beskyttelse. Ble de angrepet av andre lensherrer eller enda fjernere fiender, kunne også landsbyfolket søke tilflukt i borgen. Som et middelalderens tilfluktsrom, altså.

Det er noen kriterier en god borg bør oppfylle: Den bør ligge høyt i terrenget, slik at fienden ikke kan liste seg inn på deg, og den må være solid og uinntagelig.

Det betyr at den som vil inn må forsere flere hindre: Først var det gjerne en vollgrav med vindebro (med mindre det var for bratt for en vollgrav), så en solid ytre mur. Innenfor den første muren var det stall, fjøs og verksteder. Så fulgte en indre mur. Innenfor den sto det høye tårnet kalt «bergfried», som ble brukt som siste tilfluktssted om fienden hadde tatt seg helt inn. Her var også delen kalt «palast», hvor ridderen og familien bodde i de øvre gemakker, og hvor også kjøkkenet og festsalen lå.

Det var slett ikke bare ridderen – altså borgherren – og familien som bodde i borgen. Det krevde mange mennesker for å holde hjulene i gang. Personlige tjenere, kjøkkenpersonale, stallgutter, smed, jordarbeidere, kanskje egen baker ... Et helt lite samfunn fantes bak de tykke murene. På de største middelalderborgene kan det ha bodd flere hundre mennesker.

Arbeidsdagen begynte gjerne i grålysningen, og varte til sola gikk ned. I tillegg til daglig hushold, var det arbeid på markene. Mange drev med vinproduksjon, og på mindre borger måtte også borgherren og familien være med i det daglige arbeidet.

Med skumringen stilnet livet i borgen. Da trakk de seg tilbake til de mindre rommene som var lettere å belyse og å varme opp. Siden vinduene i borgen er små, er der heller ikke mye naturlig lys som slipper inn, og livet på innsiden var nok heller dunkelt. Og kaldt.

Slett ikke alle rom hadde mulighet til å varmes opp, og om vinteren kan vi jo tenke oss hvor kaldt det må ha vært! Ikke alle borger hadde glass i vinduene heller, og dyreskinn ble noen steder brukt til å dekke vinduene. Brrr ... Ikke mye romantisk over dette, med mindre man regner med varmen man kanskje fant hos hverandre under en skinnfell ...

En ting var å slå på stortromma når det var festligheter på gang, men hverdagens kosthold var ikke særlig spennende. Poteter og ris fantes ikke i Europa i middelalderen, og mye av kostholdet var kornbasert. Kornet ble brukt til brød, øl og grøt – ofte var grøt det beste å spise når det var så som så med tannstellet ...

Egg og melk hadde de imidlertid nok av, men kjøtt var ikke hverdagskost. De beholdt dyrene så lenge som mulig for at de skulle gjøre nytte for seg, og ble først slaktet når de var blitt gamle. Så seigt kjøtt var nok ikke uvanlig.

Vann, melk, øl og vin var det du kunne velge imellom om du hadde kommet på borgbesøk. Vannet var ofte forurenset, så det var lurest å styre unna. Mye tryggere å drikke vin! Så produksjonen av de gode Riesling-vinene startet rett og slett fordi de trengte noe å drikke som de ikke ble syke av. På sensommeren og høsten kunne de riktignok lage saft av frukt og bær, men den holdt imidlertid ikke så lenge som med dagens konserveringsmidler.

Med en heller monoton hverdag satte folket i borgen desto mer pris på en skikkelig fest når anledningen bød seg. Det var ikke så ofte, men da ble det også årets høydepunkt! Fester ble gjerne holdt på sensommeren og høsten, når grøden var i hus og kanskje jaktbytte også.

Omreisende gjøglere var populært besøk, og de slo seg gjerne ned i borgen noen dager. Da var det flammeslukere, sverdslukere, tryllekunster, akrobatikk og musikk som sto på programmet. Det skulle nok ikke så mye til å imponere datidens publikum som vi som sitter overmettet av underholdning i alle kanaler ...

På disse dagene fikk grøtfatet og den gamle seige oksen stå, og det ble dekket opp med kjøtt fra vellykket jakt som hjort, hare eller villsvin. Også villfugler kunne imponere – en elegant svane eller stork var ikke uvanlig på festbordet. De best bemidlede borgherrene kunne sågar skaffe krydder og sukker fra fjerne land. Dette var dyre saker og ble regnet som ren luksus.

Apropos mat – i Bingen, ikke langt fra Rüdesheim, seiler du forbi et tårn som står på en klippeøy ute i elva. Det rager høyt, elegant og smalt opp, som et lite eventyrslott i seg selv. Dette tårnet blir kalt Musetårnet, og navnet skal ha sin opprinnelse i en gammel, makaber legende.

I år 970 var det hungersnød i Tyskland, og bøndene sultet. På den tiden var det erkebiskop Hatto II av Mainz som styrte, og han skulle ha vært en grusom mann. Han hadde mer enn nok korn, men i stedet for å hjelpe bøndene, solgte han kornet så dyrt at de færreste kunne kjøpe. Da bøndene begynte å murre om opprør, sa han at de skulle møte opp i en tom låve og vente der, så skulle han komme med korn.

Men så snart bøndene var inne i låven satte han fyr på den, og de stakkars bøndene brant inne. Mens han hørte på skrikene deres, skal han ha sagt: "Hør som musene piper". Da Hatto kom tilbake til slottet sitt, ble han umiddelbart angrepet av en hærskare av mus. Han flyktet over til tårnet i elva for å slippe unna, men musene svømte etter, gnagde seg inn gjennom dørene i tårnet og spiste Hatto i live. Etter dette ble tårnet kalt Musetårnet. Kanskje ikke en historie du forteller mørkredde barn ...?

Det fins imidlertid ingen historiske bevis som understøtter denne fortellingen, og på 1200-tallet ble tårnet i elva brukt til å kreve inn toll. Navnet skal ha vært Matturm (maut betyr veipenger). Så kanskje navnet Mäuseturm kommet den veien i stedet. En litt kjedeligere forklaring, men den er nok mer troverdig.

Uansett er tårnet en legende verdig, der det troner elegant midt i Rhinen. Dra og se det selv.

For å bli ridder, måtte du starte utdannelse tidlig. Dette var vanligvis bare forbeholdt sønner av adelige, og i sju-årsalderen ble de sendt bort til en annen ridderborg for å bli pasje (tjener). Der skal den kommende ridder lære gode manerer, bordskikk og betjene gjester – og hvordan behandle kvinner.

I 14-årsalderen begynte krigsutdannelsen, og gutten lærte å ta hånd om hest, rustning og våpen – og våpentrening. Når han er 21 år, kan bli slått til ridder.

Å være ridder innebar ikke bare å reise rundt å krige, det ble også forventet at de oppførte seg – ja, ridderlig. Det var en viktig del av den lange utdannelsen, og idealet var å opptre ærefullt overfor fiender, beskytte svake og fattige, forsvare sin kristne tro og også behandle kvinner med respekt.

Om alle ridderne klarte å leve opp til dette er nå en annen sak ... Men idealet henger igjen, det er vel ikke få kvinner som opp igjennom århundrene har ventet på en ridder på sin hvite hest – om enn i overført betydning?

Nye tider kom, og ikke minst nye stridsmetoder. Mot krutt og kanoner var ikke borgene like uinntakelige lenger. Ridderne hadde utspilt sin rolle, og mange hadde ikke råd til å sitte med borgene sine lenger. Borgene forfalt, og i dag er det bare ruiner igjen av mange av dem.

Heldigvis er det mange som er tatt vare på og restaurert. Noen er åpne for besøkende som museer, noen har restaurantdrift og andre er i privat besittelse. Har du sjansen, bør du besøke en borg og prøve å forestille deg hvordan det var å faktisk bo bak disse murene.

Eller du kan beundre dem fra avstand mens du seiler sakte forbi og tenke på alle de tusenvis av historiene en slik borg kunne fortelle om den kunne snakke. Både om hverdagens slit og strev, heftige kamper – og la oss nå håpe at det faktisk skjedde det litt romantikk bak murene her også ...

Kilder: planet-wissen.de, tlz.de, historienet.no, kirkehistorie.com, BaldrOklss