Cochem med slottet

Rhinen

Publisert: 28. mars 2019

Livet i en ridderborg

Ridderborgene ligger som romantiske etterlevninger etter en svunnen tid langs Rhinen og Mosel. Men hvordan var livet egentlig i borgene i middelalderen?

Tenk deg en velfylt riddersal med skrålende mennesker som skåler med hverandre, livlig musikk av lutt, fløyte og trommer, latter, overdådige matfat med dampende kjøtt, bugnende fruktfat, vakre kvinner i lange kjoler og staselige riddere.

Var det slik det var?

Riddere utenfor borg

Middelalderens borger var kanskje ikke så romantiske å bo i som vi kanskje tror...

Getty Images

Tja, festligheter hadde de kanskje når ridderen kom hjem fra krig eller andre spesielle anledninger, men dette var langt fra hverdagen i en borg. Hverdager er det som kjent flest av, og det var neppe overdådighet og luksus som preget det daglige borglivet. Kaldt, mørkt og tungvint stemmer kanskje bedre.

Tenk – det fantes over 20 000 borger og slott i Tyskland i middelalderen! Mange er riktignok gått tapt, men et sted hvor du kan se mange intakte ridderborger er langs Rhinen. Særlig på strekningen mellom Rüdesheim og Koblenz, også kalt «romantiske Rhinen» kneiser de stolt på høydene sine, med hundrevis av år med historie på lager. La oss ta med oss fantasien en tur bak borgmurene.

Ridder i middelalderen

Ridderne i middelalderen var profesjonelle krigere. Hvordan hadde de og familiene deres det på fritida?

Hvem var ridderne?

De fleste ridderborgene er fra 1200-tallet, men det fins borger som ble bygget allerede på 900-tallet. Ridderne var profesjonelle krigere som hadde den tysk-romerske keiseren som overhode, og i motsetning til fotsoldatene kjempet de til hest og med full rustning. Som belønning fikk ridderne landområder – eller len – hvor han hadde bønder som drev jorda for seg.

Bøndene måtte gi en del av avlingen til ridderen, og fikk til gjengjeld beskyttelse. Ble de angrepet av andre lensherrer eller enda fjernere fiender, kunne også landsbyfolket søke tilflukt i borgen. Som et middelalderens tilfluktsrom, altså.

Castle Reichenstein

Borgen bør helst ligge høyt i terrenget, slik at et angrep ikke blir for lett.

Getty Images

En typisk borg

Det er noen kriterier en god borg bør oppfylle: Den bør ligge høyt i terrenget, slik at fienden ikke kan liste seg inn på deg, og den må være solid og uinntagelig.

Det betyr at den som vil inn må forsere flere hindre: Først var det gjerne en vollgrav med vindebro (med mindre det var for bratt for en vollgrav), så en solid ytre mur. Innenfor den første muren var det stall, fjøs og verksteder. Så fulgte en indre mur. Innenfor den sto det høye tårnet kalt «bergfried», som ble brukt som siste tilfluktssted om fienden hadde tatt seg helt inn. Her var også delen kalt «palast», hvor ridderen og familien bodde i de øvre gemakker, og hvor også kjøkkenet og festsalen lå.

Det var slett ikke bare ridderen – altså borgherren – og familien som bodde i borgen. Det krevde mange mennesker for å holde hjulene i gang. Personlige tjenere, kjøkkenpersonale, stallgutter, smed, jordarbeidere, kanskje egen baker ... Et helt lite samfunn fantes bak de tykke murene. På de største middelalderborgene kan det ha bodd flere hundre mennesker.

Livet bak murene

Arbeidsdagen begynte gjerne i grålysningen, og varte til sola gikk ned. I tillegg til daglig hushold, var det arbeid på markene. Mange drev med vinproduksjon, og på mindre borger måtte også borgherren og familien være med i det daglige arbeidet.

Med skumringen stilnet livet i borgen. Da trakk de seg tilbake til de mindre rommene som var lettere å belyse og å varme opp. Siden vinduene i borgen er små, er der heller ikke mye naturlig lys som slipper inn, og livet på innsiden var nok heller dunkelt. Og kaldt.

Slett ikke alle rom hadde mulighet til å varmes opp, og om vinteren kan vi jo tenke oss hvor kaldt det må ha vært! Ikke alle borger hadde glass i vinduene heller, og dyreskinn ble noen steder brukt til å dekke vinduene. Brrr ... Ikke mye romantisk over dette, med mindre man regner med varmen man kanskje fant hos hverandre under en skinnfell ...

Gryte på grua

Grøtgryta over grua var nok hverdagslig.

Grue middelalder

Kanskje så det slik ut når de grillet kylling til festen?

Grøt og alkohol

En ting var å slå på stortromma når det var festligheter på gang, men hverdagens kosthold var ikke særlig spennende. Poteter og ris fantes ikke i Europa i middelalderen, og mye av kostholdet var kornbasert. Kornet ble brukt til brød, øl og grøt – ofte var grøt det beste å spise når det var så som så med tannstellet ...

Egg og melk hadde de imidlertid nok av, men kjøtt var ikke hverdagskost. De beholdt dyrene så lenge som mulig for at de skulle gjøre nytte for seg, og ble først slaktet når de var blitt gamle. Så seigt kjøtt var nok ikke uvanlig.

Vann, melk, øl og vin var det du kunne velge imellom om du hadde kommet på borgbesøk. Vannet var ofte forurenset, så det var lurest å styre unna. Mye tryggere å drikke vin! Så produksjonen av de gode Riesling-vinene startet rett og slett fordi de trengte noe å drikke som de ikke ble syke av. På sensommeren og høsten kunne de riktignok lage saft av frukt og bær, men den holdt imidlertid ikke så lenge som med dagens konserveringsmidler.

Gjøgler

Hvor autentisk denne gjøgleren ser ut er ikke godt å vite, men gjøglere var i hvert fall omreisende underholdere som kunne opptre på fester.

Getty Images

Heidundrande fest

Med en heller monoton hverdag satte folket i borgen desto mer pris på en skikkelig fest når anledningen bød seg. Det var ikke så ofte, men da ble det også årets høydepunkt! Fester ble gjerne holdt på sensommeren og høsten, når grøden var i hus og kanskje jaktbytte også.

Omreisende gjøglere var populært besøk, og de slo seg gjerne ned i borgen noen dager. Da var det flammeslukere, sverdslukere, tryllekunster, akrobatikk og musikk som sto på programmet. Det skulle nok ikke så mye til å imponere datidens publikum som vi som sitter overmettet av underholdning i alle kanaler ...

På disse dagene fikk grøtfatet og den gamle seige oksen stå, og det ble dekket opp med kjøtt fra vellykket jakt som hjort, hare eller villsvin. Også villfugler kunne imponere – en elegant svane eller stork var ikke uvanlig på festbordet. De best bemidlede borgherrene kunne sågar skaffe krydder og sukker fra fjerne land. Dette var dyre saker og ble regnet som ren luksus.

unge riddere

Gutter som ville bli riddere måtte begynne utdannelsen tidlig.

Getty Images

14 års utdannelse

For å bli ridder, måtte du starte utdannelse tidlig. Dette var vanligvis bare forbeholdt sønner av adelige, og i sju-årsalderen ble de sendt bort til en annen ridderborg for å bli pasje (tjener). Der skal den kommende ridder lære gode manerer, bordskikk og betjene gjester – og hvordan behandle kvinner.

I 14-årsalderen begynte krigsutdannelsen, og gutten lærte å ta hånd om hest, rustning og våpen – og våpentrening. Når han er 21 år, kan bli slått til ridder.

Å være ridder innebar ikke bare å reise rundt å krige, det ble også forventet at de oppførte seg – ja, ridderlig. Det var en viktig del av den lange utdannelsen, og idealet var å opptre ærefullt overfor fiender, beskytte svake og fattige, forsvare sin kristne tro og også behandle kvinner med respekt.

Om alle ridderne klarte å leve opp til dette er nå en annen sak ... Men idealet henger igjen, det er vel ikke få kvinner som opp igjennom århundrene har ventet på en ridder på sin hvite hest – om enn i overført betydning?

Heidelberg slott

Slottet i Heidelberg står intakt og vokter fremdeles over byen sin.

Drachenfels, ruin etter slott

Mange steder står det bare ruiner igjen etter borgene, som her i Drachenfels, Bonn.

Borgene i dag

Nye tider kom, og ikke minst nye stridsmetoder. Mot krutt og kanoner var ikke borgene like uinntakelige lenger. Ridderne hadde utspilt sin rolle, og mange hadde ikke råd til å sitte med borgene sine lenger. Borgene forfalt, og i dag er det bare ruiner igjen av mange av dem.

Heldigvis er det mange som er tatt vare på og restaurert. Noen er åpne for besøkende som museer, noen har restaurantdrift og andre er i privat besittelse. Har du sjansen, bør du besøke en borg og prøve å forestille deg hvordan det var å faktisk bo bak disse murene.

Eller du kan beundre dem fra avstand mens du seiler sakte forbi og tenke på alle de tusenvis av historiene en slik borg kunne fortelle om den kunne snakke. Både om hverdagens slit og strev, heftige kamper – og la oss nå håpe at det faktisk skjedde det litt romantikk bak murene her også ...

Kilder: planet-wissen.de, tlz.de, historienet.no, kirkehistorie.com, BaldrOklss