Roma-minner og innspark til juleevangeliet

Den første kvelden, på vei til velkomstmiddag på Re degli Amici i det historiske sentrum gikk vi ned Spansketrappen. Vi kom forbi Fontana delle Barcaccia, båtfontenen, som markerer vannstanden i Tiberen under en oversvømmelse i 1598.

Før vi gikk hastig videre, vi var sultne, så vi over mot en søyle med Jomfru Maria på toppen, med en blomsterkrans i hånden. Festen for Maria ubesmittede unnfangelse, sa vi. Hva vet algoritmene om meg? I alle fall, 9. desember dukket det opp en video på Youtube med seremonien der Paven kom og ba og æret Jomfru Maria dagen før.

Gripende øyeblikk der han bryter ut i gråt over lidelsene i Ukraina, ca. spilletid 14:40. Vakre minutter der han blir ført i rullestol for å hilse på syke som sitter med ulltepper om seg i sirkel rundt stedet. Begynner på ca 25:20. Han utstråler en sterk varme! – Lettskyet, frisk desemberdag, så vidt jeg kan se. Det gjør dere godt å se denne fine plassen i Roma.

Og så kom jeg ytterligere i julestemning da jeg dagen etter fikk nyeste nummer av det danske historietidsskriftet Sfinx. En liten baksideartikkel tar opp tråden fra juleevangeliet – Lukas-evangeliet kapittel 2:

« Det skjedde i de dager … Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive …».

Landshøvding? Den greske grunnteksten, som Lukas skrev den, sier: «Kyrænios var begynt å lede Syria». Hva var problemet?

Den jødiske historieskriveren Josefus Flavius forteller at det var politisk uro i Judea og Syria rundt Jesu fødsel (vi husker jo kong Herodes’ frykt for sin trone og drapet på alle guttebarn). Josefus visste det godt, han ble født noen tiår senere, rundt år 37 e. Kr. og deltok på jødisk side under det store opprøret da han var rundt 30 år gammel. Han ble tatt til fange av romerne, men reddet livet da hærføreren, kommende keiser, Vespasian så hans evner og språkøre og brukte ham som tolk i sin stab.

Jødiske Josef ble til Josefus og tok det romerske navnet Flavius, og skrev en samtidig skildring av krigen mellom jøder og romere sist på 60-tallet, Den jødiske krig. Josefus skriver at « … så kom Kyrinios til Syria sammen med noen få menn. Han var en mann fra Senatet, som hadde oppnådd å være konsul ved å gå igjennom dem, og av andre grunner var av stor verdighet. Han ble sendt av Caesar for å administrere det folk og for å oppgjøre dets beholdninger. … - han skulle regjere over jødene og ha den øverste makt.

Kyrinios kom til Judea som var blitt lagt inn under Syria, for å gjøre opp dets beholdninger og for å rydde opp i Archelaos’ (landsforvist sønn av kong Herodes – Augustus hadde tatt grep i en ugrei situasjon) eiendommer».

Skattefut, med andre ord, og bobestyrer etter en kongelig. Publius Sulpicius Quirinius (ca. 51 f. Kr. – 21 e. Kr.) hadde ryddet opp i andre konflikter tidligere, og han lyktes i å få orden i Judea og Syria også, for en tid. En protestbevegelse oppsto, zelotene, og et par generasjoner senere kom det til krig mellom jøder og romere.

Augustus må ha hatt stor tillit til den unge Quirinius, han utnevnte ham til huslærer for barnebarnet, Gaius Caesar, en mulig arving til keisermakten, men som døde ung.

Vi vet også litt om Quirinius’ privatliv. Han var gift med en kvinne som het Claudia Appia, men de ble skilt. I år 3 giftet han seg med Aemilia Lepida. Det skar seg også og endte i en mye omtalt skilsmisse. I år 20 anklaget han eksen for utroskap, for å ha oppsøkt astrologer og for å ha prøvd å forgifte ham. Keiser Tiberius fant henne skyldig og sendte henne i eksil.

Året etter døde Quirinius, helt uvitende om at hans karriere og seire ville bli glemt, men at det var rollen som skattefut i Judea som ville gi ham et ettermæle, mer varig enn noen kunne ønske, husket i allverdens kirker og millioner av kristne hjem i julen.

Forøvrig – reiseglade: Det er en fin bysantinsk mosaikk som viser Maria og Josef som lar seg innskrive i manntall foran Quirinius i Chora-kirken / Kariye Camii i Istanbul – dersom Erdogans kunsthistorikere farer varsomt med den når kirken / moskeen nå blir «restaurert».

Også lært av siste nummer av Sfinx: Om man kan se for seg søylene foran Pantheon og vet at noen av dem er porfyr fra Egypt? Porfyr var en dyr stenart som romerne bare brukte til de aller viktigste formål. Sfinx forteller at porfyr brukt til søyler, sarkofager og statuer i Roma og Konstantinopel kommer fra et stenbrudd ved Gebel Dokhan / Mons Porphyrites, mer enn 1000 moh., i fjellene mellom Nilen og Rødehavet.

Hvordan kom søylene og andre gjenstander til Istanbul og Roma? Hjulspor i klippene tyder på at stenblokkene ble lagt på svære vogner og trukket av dyr. Staller og vannhull underveis indikerer at det ble brukt kameler eller muldyr.

En forskrift fra det britiske kamelkorps fra 1913 sier at en kamel kan trekke 173 kg i fem dager – det må ha vært noen formidable logistikk-operasjoner! Det er beregnet at en 50 fot høy søyle foran Pantheon må ha krevd innsats fra 110 kameler eller 200 muldyr, foruten mannskaper til å holde styr på dyrene.

Opp gjennom fjellene, gjennom den østlige ørken, ned til Nilen, der stenblokkene ble skipet. Avstanden mellom vanningssteder peker på korte dagsetapper, kamelskorpsets regulativ sier noe om 6-8 timers arbeid pr dag, rundt 30 km tilbakelagt strekning om dagen. Og så med båt ned Nilen og over Middelhavet, i smule farvann mellom Kypros og Lilleasia, mot lumske vinder og strømmer i Dardanellene.

For meg vekker dette minner fra fjorårets jul, med munnbind og masker og «green pass», en jul da vi holdt på å regne bort. Vi hadde det fint allikevel!

Nå ser jeg fram til en ny jul på romerske plasser, med plussgrader, med porfyrsøylene foran Pantheon, flombelyste i vinternatten. Vi får nok ikke ta paven i hånden, men vi skal se ham på balkongen på Peterskirken. Roma er en glede – alltid!