På en brostenlagt plass i Roma på en julaften

Vi sto noen minutter og så på fasaden av kirken der ute. Jeg mener vi stavet oss gjennom navnet på kirken og kom til navnet S Bartholo – slutten av navnet lå i desemberskygge, han heter Bartholomeo på italiensk. Hva vi hadde i ryggen, tenkte vi lite på. Tror kanskje jeg nevnte at det er utendørskino på elvebredden sommerstid.

Vi var litt utålmodige og småkalde, vi var i «julepussen» og ville til restauranten. Gikk forsiktig med penskoene over den slitte brolegningen, litt tørt, raslende platan-løv i rennestenen, det vidunderlige varmgule lyset i lyktene på broen og langs bredden av elven. Forbi synagogen, stoppet for å se på snublestenene ved inngangen til ghettoen, minnet om de døde i leirene under annen verdenskrig. Så var vi i hus. Det var trangt, varmt og hyggelig i restauranten.

Hva gikk vi glipp av? Hva skulle jeg ha sagt der ut på Tiber-øya? Hva har jeg lært siden sist?

Det begynte med at en venn som har overvintret i Roma ble syk på etterjulsvinteren, og kom seg til førstehjelpstasjonen på Fatebenefratelli-sykehuset på Tiber-øya. Ja, nettopp der! Det var det vi hadde i ryggen da vi så på Batholomeus-kirken på julaften.

– Du kjenner vel Fatebenefratelli, sa min venn. Har du ikke lest journalisten Jan E. Hansen: "Med ett ben på jorden"? Pinlig, jeg måtte innrømme at det hadde jeg ikke. Utakknemlig, jeg hadde fått den i julegave av den syke.

Hun ble godt hjulpet. Og jeg har hentet fram Jan E. Hansen og lest boka med stort utbytte. Den er varm. Om sykehusopphold og rehabilitering i Roma og i Norge. Det var på Fatebenefratelli han fikk sitt høyre ben amputert, og ble pleiet av den hjertevarme og effektive søster Claudia fra Kolkata. Han hadde det tross omstendighetene godt på Fatebenefratelli, de tok seg godt av ham. Godt å vite, jeg har litt andre erfaringer fra et annet sykehus i Roma. Jeg hadde heldigvis to ben, jeg kunne snike meg ut bakveien derfra da jeg var skadet.

Men Fatebenefratelli: Utenfra er det vanskelig å forestille at det ligger et moderne sykehus der. Men det gjør det: På tomter som har rommet omsorg og hospital i mer enn tusen år, bygget på tufter av et romersk tempel viet Aesculap, legekunstens gud. På 1500-tallet var dette et ly for byens tiggere, syke og fattige, og ble kalt «fabbriche della salute», «helsefabrikk». Skiftende tider har sett skiftende ordener av brødre og søstre, men alle har vært opptatt av hva forbipasserende har sagt: «Fate bene, fratelli», gjør det bra, brødre.

Etter Romas erobring i 1870, ble det hele kjøpt opp av private, senere ble det utviklet til et moderne sykehus. Oppunder annen verdenskrig ga sykehussjefen arbeide her til en jødisk lege, og under krigen ga de beskyttelse til om lag 60 jøder og andre opposisjonelle og forfulgte.

I dag er det åpenbart et moderne sykehus med mange avdelinger og plassbestilling på internett. Hvem skulle tro det, når man, som vi, står med ryggen til en relativt ordinær romersk fasade.

En lang historie, men både journalist og forfatter Jan E. Hansen og min venn fikk god hjelp. – Gjør det bra, brødre!

Men vi sto med ryggen til og så på kirken, viet den hellige Bartolomeus. Kirken ble opprinnelig bygget i 998 av den tysk-romerske keiser Otto 3, ødelagt av flom på 1500-tallet, og fikk en fin barokk fasade under restaurering på 1600-tallet. Kirken bevarer iflg. inskripsjonen over kirkedøra kroppen til den hellige Bartolomeus. Haha, tenkte jeg med min nordiske skepsis og ironi. Ham har jeg da støtt på i Iran. Relikvier på to steder, hmm. Det var godt jeg ikke sa det sånn da vi var der. For det er tull.

Hvem er Bartolomeus? Ifølge skriften var han en av Jesu tolv disipler, født i første århundre i byen Kana i Galilea. Det bibelske navnet Bar Tolmai, sønn av plogmannen Tolmai, blir på gresk/latin til Bartolomeus. Ifølge tidlige kirkehistorikere dro han på misjonsreiser til India (hvor var nå det for dem?), Mesopotamia, Partia i Nord-Iran, Armenia. Han reiste sammen med Thaddeus, som også var i den nære kretsen rundt Jesus. Noen kaller ham Judas Thaddeus, ikke å forveksle med Judas Iskariot, forræderen.

Armenerne ærer Batholomeus og Thaddeus som sine skytshelgener. Det fortelles at Thaddeus kom til Edessa, nåværende Urfa, i Øst-Tyrkia. Spennende by i grenseland mellom tyrkere og kurdere i vår tid. I basaren har de hyggelige tehus og bakerier, veldig god kunufe, ostekake, nesten like god som i Nasaret, Jesu barndomsby. Det sies at det var nær Urfa stedet Harran lå, der fader Abraham hvilte på sin vei fra Ur i Kaldea til Det lovede land. Dessuten skal den ille prøvede Job fra Jobs bok i Det gamle testamente ligge begravd her.

Hit kom Thaddeus og prekte for den lokale kongen. Det tok sin tid, kongen var syk, det måtte rekvireres et samtidig portrett av Jesus, visstnok malt av evangelisten Lukas, han med juleevangeliet. Historiens første ikon?

Suksess-kongen ble frisk og lot seg døpe. Men så døde han. Riket ble delt, en sønn fikk makten i Edessa, en nevø ble konge i Armenia. Thaddeus giftet seg med datteren til kongen i Edessa, Sandokht, men da ble fetteren i Armenia sur og fikk dem begge drept. Thaddeus ble stedt til hvile på de store slettene i grenseland mellom Tyrkia og Iran. Der ligger en fin, armensk kirke viet hans navn og minne, Kara Kelise, den sorte kirken, et viktig pilegrimsmål i de trakter. Jeg har vært der noen ganger på turen vår gjennom Øst-Tyrkia og Iran. Fint sted!

Men Bartolomeus, da? Han vandret videre med Ordet og gjorde mange undre, særlig helbredet han mange syke. Han helbredet den lokale kongen, og han og hans hus omvendte seg til kristen tro. Da ble det hedenske presteskapet vred og fikk med seg kongens brødre på å ta Bartolomeus til fange. Han ble drept med «persisk dødsstraff», først flådd levende, så halshogd, i Derbent i nåværende Dagestan på bredden av Kaspiske hav. Kunstneren Michelangelo kjenner historien, i sin store dommedagsscene i Det sixtinske kapell viser han Bartolomeus hudløs, flådd, med kniven i høyre og skinnet i venstre hånd, og sine egne ansiktstrekk.

Og nå er vi tilbake i Roma, Isola di San Bartolomeo, Bartolomeus-øya. Levningene etter Bartolomeus gjorde en lang reise: På 500-tallet kom de til øya Lipari nord for Sicilia. På 800-tallet ble Lipari erobret av maurerne, og relikviene kom til Benevento, litt utenfor Napoli, og i 983 brakte kong Otto 3 dem til Tiber-øya. Han er rimelig nok skytshelgen for alle som arbeider med skinn: skomakere, bokbindere, garvere.

Det ble en lang historie, altfor lang for et kåseri på en brostenlagt plass i Roma på en julaften. Jeg håper dere hadde glede av det på denne måten. Og håper på mulighet til å fortelle en forkortet versjon. Om alt går vel, skal det bli jul i Roma igjen i 2021 Jul i vidunderlige Roma – Escape Travel. Håper vi sees!

Saluti cordiali, Gunnar