Vår egen juletradisjon
Publisert: 7. januar 2022
Jul i Roma - vi kom oss av sted!
Spenningen var nok der utover høsten – ville det være mulig å gjennomføre den planlagte uken i Roma i julen? Det ble det.
Med litt dramatikk de siste dagene før avreise: Italienske myndigheter endret kravene til testing både en og to ganger den siste uken. Det ble dyrt, men vi kom oss av sted. Så godt å kunne reise, så godt å oppleve noe annet enn det hjemlige – og Roma, Roma er alltid verd et besøk!
Et romersk etegilde
Roma var åpen. Krav til munnbind overalt, også i alle gater og parker, ble innskjerpet mens vi var der. Italienerne respekterte det, vi respekterte det. Byen forekom meg å være stillere enn jeg er vant til. Like mange biler, men færre fotgjengere. Færre turister. I Vatikanmuseene slapp de etter sigende inn 3.000 mennesker pr dag, mot vanligvis 30.000. Plassen ved Fontana di Trevi var ikke til å kjenne igjen. Nær folketom. Vi kunne gå fritt, hordene av turister, de fleste kinesere, var ikke der. På museer og restauranter ble alltid «green pass» kontrollert. Skulle gjerne vite av hvem og hvor all informasjonen blir oppbevart.
«Alle» restauranter jeg kjenner og pleier å besøke var åpne. De er tapre, det har vært et par magre år. Nå lot det til å være godt med gjester, og vi ble tatt godt vare på. Som alltid. Både velkomst- og avslutningsmiddag ble gjennomført hos gamle «venner», henholdsvis Re degli Amici og La Pentolaccia. Altfor mye mat, som det skal være på romersk etegilde: Skinke og mozzarella, tortellini (i kjempegod buljong), ossobucco som smeltet på tungen, husets tiramisu. Venner gjennom mange år. Tett og trangt og menneskelig varme der, som det skal være en romjulskveld.
Jeg oppdaget en for meg ukjent toskansk restaurant, Vero Girarrosto, nær hotellet og bymurene. Der fikk jeg «mitt livs» kalvekotelett, og de hadde mye annet godt også. Dyrere enn andre, men meget lekkert.
Italiensk pasta, på ekte vis.
Crostini, nok en italiensk spesialitet.
En vakker julenattsmesse
Julenattsmessen i Santa Maria in Aracoeli var opplevelsen jeg lengtet etter. Et praktfullt kirkerom, «stivpyntet» med blomster i julefarver, de stålende, magiske 24 prismekronene – og den lille bambino, Jesusbarnet, som er laget av oliventre fra Getsemane Have i Jerusalem (og sant å si er en kopi, siden originalen ble stjålet på 1990-tallet).
«Jeg gikk hjem i julenatten, «hver en stjerne blinket matt», nattestid i Roma, med noen dråper i luften, har sin stemning.»
Godt kor og organist som ga på litt, gjorde det til en opplevelse også for oss som ikke forsto prekenen. Glade jul på italiensk. Vi satt på stoler som var stilt opp i forsvarlig avstand fra hverandre. Gjestene tok nok taxi til hotellet, jeg gikk hjem i julenatten, «hver en stjerne blinket matt», natterstid i Roma, med noen dråper i luften, har sin stemning. Det var mildt, jeg ble varm, svett over ryggen. Juleglede…
Prester og pave på Petersplassen
Juledag på Petersplassen – paraplyer ble slått opp og foldet og slått opp igjen. Paven kom ut og velsignet «urbi et orbi», byen og verden, og ønsket buon natale, god jul. Bare på italiensk. Skikken med å ønske god jul på 40 språk er forlatt. To store korps marsjerte inn og spilte så det ljomet. Det er god akustikk på Petersplassen!
Det ene forekommer meg å være et italiensk militærkorps, iført gallauniformer for de tre våpengrener, med flagrende cape’er over skuldrene. Lar meg korrigere, om noen vet bedre. Sveitsergarden var iført sine stripete uniformer, blankpussede rustninger og hjelmer og – et tidens tegn – lyseblå munnbind, alle mann.
Langt færre mennesker enn det pleier å være, turistene er jo ikke der, men prestestudentene som løper rundt og spiller gitar og synger «We wish you a Merry Christmas» var på plass. Jeg møtte også et par prestespirer som skulle fotografere hverandre. Spurte om jeg skulle fotografere dem sammen. Gjerne! Den ene fra Mexico, den andre fra Sør-Sudan. Petersplassen første juledag gir en sterk følelse av kirken som et globalt fellesskap.
Og like i nærheten var Søppelmennenes julekrybbe åpen, tross motstridende meldinger på Google. Få besøkende, en fredens oase. Over plassen og gatene kimet Peterskirkens mektige klokker – det ble jul i år også!!
Vårstemning i Borghese-parken
Den siste formiddagen forsvant skydekket, de siste par dagers regn ga opp, solen kom fram. Vi gikk tur i Borghese-parken, til Monte Pincio, der jeg leste Bjørnsons dikt, med inntrykk nettopp derfra. Det dampet av regnvåte plener. Solen fikk tak. De første tusenfryd dukket opp i plenene. I bakkene mot Palatinhøyden sto camelia-plantene med bristeferdige knopper. En gjest så en linerle. Han rådet den sterkt til å bli hvor den var noen måneder til. På Gardermoen landet vi i minus 15, med brøytekanter og obligatorisk koronatest. Vi kom oss til Roma denne julen. Der var det godt å være. Og solen «snudde» mens vi var der!
