Mongolia – enormt, ekte og hjertevarmt

Joda, vi så villhestene på Escapes tur til Mongolia i juli. Oppdageren Nikolaj M. Przhevalsky ville ha gledet seg over å se hva vi opplevde. Men han ville nok ha sadlet sin hest og kommet seg litt nærmere. Flokken vi så, 7 – 8 dyr, klatret langt oppe i lia og gikk ganske i ett med kampestener og kratt. Ikke så lette å se som flokken vi møtte i fjor – og den vi skal se neste år! Dessuten var det piskende regn i kastene, skikkelig surt. Vi snudde kappen etter vinden, og hestene vendte bakenden mot været. Ikke veldig godt motiv for fotografer.

Så kom sola. Vi så store flokker av husdyr-hester streife på uendelige gressvidder, vi så tusen sauer og geiter, vi fikk ri på yak-okser og på kameler – sånne skikkelige, store, baktriske kameler med to pukler. Vel, noen red, vi andre klappet og koste. Det lot kamelene til å sette stor pris på.

Jeg har alltid trodd at klimaet i Mongolia, på de vide steppene i Asia, var preget av stabile høytrykk med sol og høy, blå himmel. Ikke helt sånn i år. Uvær i Kina kom seg også opp til Mongolia, og vi hadde en lokal versjon av «Hans» mens vi var der.

Til og med i Ulaan Baator var det så store oversvømmelser at byen var uten vann og elektrisitet et par dager. Vi nådde knapt å bli våte, men i veikanten sto vannet høyt.

Landskapene i Mongolia er alltid store. Intetheten gjør et sterkt inntrykk. Ute på gresslettene så vi rester av Cenggiz Khans gamle «hovedstad», Karakorum. Streif av gammel buddhisme har overlevd 70 år med ateistisk sovjet-styre.

I sør, i Gobi, er det nå så tørt at mange nomader har forlatt regionen og tatt med dyreflokkene til (noe) mer fruktbare deler av landet og håper de vil overleve. Klimaendringer?

I Gobi, i regionhovedstaden Dalanzadgad (prøv ikke å si det), så vi på dinosaurus-fossiler og vi var med på første dag av naadam, en nasjonal kulturfest. Her var parader med tradisjonell musikk og danser…

Og her var det konkurranser i «de tre mannlige grener»: Ridning, bryting og bueskyting (som var kvinnenes sak, åpenbart). Alle var i sin fineste puss, og (minst) halve moroa var å se på folk – se og bli sett! Mange «high fives» oppveier språkproblemer.

Vi besøkte mange mongolske familer ute på de store viddene. Vi ble invitert inn i deres ger, stødige runde filttelt med tradisjonelle dekorasjoner og ofte en håndkle – støvet er nok et problem.

Vi fikk spørre om livet deres og de svarte: Familie, barn, skolegang, husdyrhold og nomadeliv. De fleste hadde nok vært gjennom det før og samtalen med vår gode guide, Enerel, som mellommann gikk så utvungent som vi klarte å få det til. Vi ble servert smågodt: Tørket yoghurt og ost, smultbakst, og melkete. Hyggelig! På ett sted trakk de frem de tradisjonelle instrumentene sine og spilte toner som bare nomader kan. Og de sang strupesang - den går rett i ryggmargen på meg!

Jo, jeg vil tilbake til Mongolia neste sommer – det var en stor opplevelse i fjor, det var en stor opplevelse i år. Flere av Escapes gjester må få oppleve dette!