Opplevelser i natten

En av kollegene mine bodde på et hotell på skråningene av Oljeberget. Jeg glemmer aldri gåturene hjem til hotellet i nattestille gater, knapt trafikk, lyder av by, arabisk musikk fra åpne vinduer, et og annet esel som «skrøt» hjerteskjærende. Eslene lyder som om de er i dødsangst, kanskje er de det. Jeg passerte en bensinstasjon, i krysset på veien mot Dødehavet og Jeriko. Der var ofte esler innom for å fylle bensin, på kanner som var festet til sadelen, en på hver side. Luften var sval og tung av duften av roser og sjasmin. Det hadde vært et godt år.

På hotellet hadde jeg sittet kveld etter kveld og snakket med gjester, naturligvis, og med palestinske samarbeidspartnere og guider. Et tema som gikk igjen, var den sagnomsuste ruinbyen Petra i Jordan. For dem var det mulig å reise dit, for mine israelske bekjente var det en uoppnåelig drøm den gangen.

Året i Jerusalem var omme. Med norsk pass var det mulig å reise til Jordan – og til Syria og videre mot øst, men det er en annen historie. Jeg krysset Allenby Bridge over Jordan-elven, dro opp til Amman, og tok inn på legendariske Philadelphia Hotel, tilhørte samme familie som hotellet jeg hadde bodd på i Jerusalem. Herfra kom jeg meg til Petra.

Den første natten bodde jeg på et enkelt gjestehus utenfor, neste morgen begav jeg meg inn gjennom kløften i sandstensfjellene, al Siq, en drøy kilometer – og der lå de, ruinene av Petra, nabaeerfolkets viktige by, et "veikryss" for mange av Midtøstens handelsveier i Romerrikets glanstid. Enormt, overveldende.

Min ungdoms drømmer var oppfylt. Det var juni, oleanderbuskene sto i full blomst, rosa og røde, luktet av sommer, humler og bier summet, jeg var nesten like yr som dem over å være der. Gikk opp i åsene til den fantastiske fasaden som heter Klosteret, gikk opp på et annet fjell for å se en seks meter høy monolitt, trolig en nabateisk helligdom, som på grunn av fasongen kalles Zibb el Faroun, faraos, vel, tissemann.

Jeg brukte hele dagen der inne, alene, sugde til meg synet, solen, varmen, oppfylte drømmer. Det lå et lite gjestehus midt i ruinene, bygget for besøkende arkeologer straks etter annen verdenskrig. Nå var det åpen for alle, drevet av familien Nazzal. Dårlig vedlikehold, dårlig rørleggerarbeid og tette doer, dårlig mat.

Men på kvelden, når generatorene stilnet, gikk jeg ut på terrassen, så lysene fra bål der beduiner bodde i de to tusen år gamle gravene, kjente lukten av kebab fra de små grillene deres, hørte deres fløyter og hørte dem synge, generasjoners toner, fra fjern og nær i dalen som forteller en to tusen år lang historie. Lyden av beduinene rommet i seg selv århundreder.

Nå er de flyttet ut, stedet er ryddet, Nazzal Camp er revet. Men stjernene, da, hvelvingen over historiene og minnene, den er magisk. Det er ikke tillatt å være inne i Petra om natten lenger, men fra terrassene på hotellene i landsbyen utenfor kan man fortsatt se himmelen. Litt forstyrret av gatelys, men stjernene vinner i ørkennatten!!! Glem ikke Petra, hold drømmen levende, og husk å gå ut, litt vekk fra hotellene, når mørket faller på! Se stjernene, og drøm!

Denne følelsen av tidløshet har jeg også opplevd i India. Ved fullmåne i november er det pilegrimsfest og kamelmarked i den lille byen Pushkar i delstaten Rajasthan, ikke så langt fra grensen mot Pakistan. Etter et par dager på markedet reiser vi videre og tar inn på det lille gjestehuset til Pradhuman Singh, Chandelaogarh. Han er rathor av kaste og har fått en tittel, thakur, av maharajaen av Jodhpur fordi hans forfedre hadde kontrakt om å stille hester til maharajaens disposisjon.

Første kveld spiser vi middag under stjernene, på taket av hotellet, lokal mat, rett fra mors enkle kjøkken. Neste ettermiddag kommer kamelene, hodene høyt hevet, de tygger drøv med kjevene på tvers. Vi klyver opp på enkle vogner og så tar kamelene oss med ut i verden. Ut av landsbyen, der våre naboer stiller opp for å hilse, ut over tørre, karrige jorder og stepper, til en lav kolle som hever seg over flatelandet.

Vi ser nøye på kamelene for å være sikre på å finne våre respektive venner for tilbaketuren. Sola synker, klippene er varme, gode å sitte på for å se solnedgangen. En gjeng lokale helter kommer for å se på oss. Vi ser på dem. Så sier vi at det er nok, nå kan dere gå, og da går de, like stille som de kom. Gutta fra gjestehuset har kjølebager med, med både cola og tonic og det som skal til for å mikse noen gode solnedgangsdrinker.

En og en stjerne tennes på østhimmelen, natten faller på, omslutter oss, flere stjerner tennes, snart er de mange, veldig mange. Gutta har fakler, og blafrende lys serverer de kebab, stekt blomkål og chapati, hvetemelslumper. Er baren utømmelig, eller er det synet av himmelen som gjør det vanskelig å bryte opp? På vei tilbake er det godt å ha madrasser på kamelvognene. Lurt å ligge lavt, for tornene på akasiebuskene kan være ondskapsfulle.

Jeg ligger på ryggen, flat på madrassen, over oss, mellom akasiegrener og kamelrumper, skimter jeg en himmel som overgår alt. Den funkler. Et hav av nattlig lys. Melkeveien som motorvei. Ingen biler forstyrrer, ingen gatelykter, bare vi, kamelene – og stjernene. … – Lengter jeg til India, eller?