Jordan – et land med kontraster

30. september: Flyavgang fra Oslo Gardermoen med Turkish Airlines ved lunsjtid, flybytte i Istanbul, og så ankommer vi Amman rundt midnatt og kommer oss i hus. Nattstille gater her hvor Midt-Østens nyere historie har gjort byen til det moderne Jordans hovedstad, en summende storby og et sentrum i regionen. Vi har et par dager til å oppleve byen og ha den som base for et spennende dagsturer.

1. oktober: Veien øst for Amman fører gjennom sand- og stenlandskaper, så flatt og endeløst, med oppkommer her og der, hvor omayyadene, det første muslimske dynastiet, bygde jaktslott, landsteder… De var egentlig nomader, men utviklet en bykultur i Damaskus – og lengtet nok tilbake til ørkenens vide horisonter. Ruinene er til dels så godt bevarte at de hjelper fantasien. Et av dem, Qasr Amra, sår på UNESCOs verdensarvliste. T. E. Lawrence brukte dem til base for sine raid mot ottomanernes stillinger i området og mot jernbanelinjen mot Mekka.

Tilbake i Amman skal vi utforske byen. Vi ser citadell-høyden med levninger fra romersk, bysantinsk og arabisk tid. Under føttene våre ligger 7000 år historie. Nede i byen ligger et romersk teater og historiske museer. Vi skal også se moderne deler av byen – med en av verdens høyeste flaggstenger.

2. oktober: Første stopp blir i «Østens Pompeii», Jerash, den best bevarte by i Dekapolis, Romerrikets utpost i Levanten. Det spesielle med Jerash er byens ovale forum, et torv som ellers alltid ble bygget med rette vinkler. I Jerash vaier utrolig nok de klassiske søylene i vinden! Ute i skogkledde åser – vi har ikke sett mye skog – pinjer og olivenlunder, ligger festningen i Ajlun, bygget av en general som sto under kommando av Saladin, han som førte korsfarerne til nederlag sist på 1100-tallet. Ajlun markerte østgrensen for korsfarernes erobringer. Den kontrollerte karavanetrafikken mellom Damaskus og Egypt. Korsfarerne prøvde å innta festningen, men klarte det aldri. I byen ligger en av regionens eldste moskeer, en gammel kirke som ble tatt i bruk av den nye tro.

3. oktober: Vi skal ut i åslandskapene sørvest for Amman. Vi besøker Mount Nebo, fjellet der Moses fikk se inn i det lovede land etter sin førti år lange ørkenvandring. Flott utsikt – på en klar dag kan vi se Dødehavet, Jeriko, tårnene på Oljeberget, Jordan-elven…. Og så Madaba, kjent for sine mosaikker fra ulike tidsepoker. Spesielt kjent er det 25X5 meter store mosaikk-kartet fra 500-tallet e. Kr. som viser Palestina og nedre Egypt. Vi opplever vår egen reiserute, slik bysantinerne så den. Herfra er det en kort kjøretur, men 1100 høydemeter, ned til stedet det Jordan-elven løper inn i Dødehavet. Det sies at det var her omtrent at Jesus møtte sin fetter Johannes og ble døpt i elven. Mange kirkesamfunn har bygget helligdommer her, vi besøker den lille lutherske kirken som er utsmykket av norske Håkon Gullvåg. Han har gjort stedet til noe helt spesielt, midt sumpaktig ørkenområde – forunderlig landskap. Står på UNESCOs verdensarvliste. Vi kommer til vårt hotell ved Dødehavet i tide for en dukkert – ikke dykk, det svir!

4. oktober: Vi begynner dagen med å utforske det spennende ørkenlandskapet til fots, enten i Dana nasjonalpark eller i Wadi Mujib-kløften, avhengig av vannstand i ørkenelvene. Mujib kan by på utfordringer, vi gjør det akkurat så lett eller krevende som hver især ønsker, landskapet er vakkert. Veien fra Dødehavet slynger seg i hårnålssvinger opp til Kerak, en småby som har en fin korsfarerfestning. Her er det historie og historier å fortelle. Det var en gang et bryllup… Herfra fortsetter vi ad den brede Desert Highway, Ørkenveien, og så inn på smalere veier til Wadi Musa, rett utenfor Petra.

5. oktober: Petra – et av verdens merkeligste steder. ”En rosenrød by – halvt så gammel som tiden…” Det siste hundreår før Jesu fødsel var dette en by med flere titusener innbyggere – deres teater rommer 8000 mennesker. Nabateer-folket kontrollerte den gang karavaneveier og handel i området, og fra den tiden stammer mesteparten av Petras praktfulle graver, som ble hugget inn i de røde klippene.

Den eneste måten å ta seg inn i Petra på, er til fots eller med hest og vogn gjennom en 200 meter dyp og knapt to kilometer lang kløft. Denne kløften har med sine stupbratte vegger bevoktet og ofte reddet byens innbyggere fra fiendtlige tokt. Petra er en hel by hugget inn i massive sandstensklipper for mer enn 2 000 år siden. Arkeologiske funn viser at man allerede 7 000 år f. Kristus drev jordbruk i området, men det var i løpet av de siste århundrene før Kristus at Petra hadde sin blomstringstid.. Fra den tiden stammer mesteparten av Petras praktfulle grav-grotter, bosteder og palasser som ble hugget ut i de rosenrøde klippeveggene. Står naturligvis på UNESCOs verdensarvliste. Petra er utrolig – må oppleves! Vi gir oss god tid til å oppleve Petra.

6. oktober: Tilbake til ørkenveien, hårnålssvinger ned en forkastning, og så er vi snart inne i Wadi Rum – et av verdens mest fascinerende landskaper, helt og holdent naturskapt – kanskje verdens vakreste ørken! Steinformasjoner og sand i alle regnbuens farger. Her kjører vi igjennom ørkenen i Lawrence of Arabias land. Her lekte han katt og mus med tyrkerne, og herfra foretok han sine raid. Vi har beduiner som vertskap, og de tar oss med firehjulsdrevne biler, med god fjæring, et par timer ut i drømmelandskapene, som står på UNESCOs verdensarvliste.

Ved foten av røde sandstensfjell ligger Jordans eneste havneby; Aqaba. Hit kom Moses etter flukten fra Egypt. Her holdt kong Salomos flåte til, og her hentet han gull fra eventyrlandet Ofir. I Aqaba steg dronningen av Saba i land når hun skulle besøke kong Salomo. I korsriddertiden under ridder Reinold, «Ulven fra Kerak», het byen Aila. Han lot reise en borg på ”faraoenes koralløy” Geziret Firuna, døpte den til Ile de Graye og holdt hoff der.

7. oktober: Dagen til fri disposisjon. Hotellet har strand og svømmebasseng. Utenfor havegjerdet ligger byen med levninger av tidligere tiders bosettinger, butikker, kafeer og en liten basar. Aqaba er ganske hyggelig! Mulighet for en båttur til egyptisk side om politiske forhold tillater det, eller en tur i båt med glassbunn for å nye solen og havbrisen – og kikke etter mulig fisk. Ikke allverdens liv i havet lenger, Aqaba er havneby og industriby, på god avstand fra strendene – ingen fare –, og det er Eilat, vegg i vegg, også.

8. oktober: Dagen til disposisjon. Vi avslutter med middag på en «orientalsk sjømatrestaurant», og har rommene til midnatt