Påskebilder

Påsken har røtter i jødedommen. Det er historien om jødefolket som trellet under farao, og Moses som fikk beskjed av Gud om å føre dem ut og gå gjennom ørkenen til det lovede land. De skulle spise et siste måltid i all hast, så kjapt at de ikke nådde å sette brøddeig og la den heve seg. De skulle slakte et lam og steke det over bålet, og blodet skulle de stryke på dørstolpene så Gud som dro gjennom landet og drepte alle førstefødte barn blant mennesker og i alle dyrekull, skulle gå forbi jødenes hus så de kunne komme unna. Dette dramaet feirer jødene i sin påske, som de kaller pesach, på engelsk passover, som betyr å gå forbi.

Mitt første møte med pesach var en mørk og iskald vårnatt i 1974. Jeg var ikke reiseleder den gang, jeg arbeidet og lærte språk i en kibbutz, et kollektivbruk, i Israel. Vi fikk helgefri, og jeg dro opp til Jerusalem. Det måtte være det riktige stedet. Jeg visste nok ikke riktig hva jeg lette etter, omtrent som om en afrikaner eller asiat lander i Oslo lille julaften, uten venner, uten familie. Men jeg fant et oppslag om sederabend, påskemåltid, i en synagoge dypt inne i gamlebyen.

Jeg stilte opp med ren skjorte og med kippa, kalott, på hodet. Jeg bodde privat, vet ikke lenger hvordan jeg fant stedet der jeg bodde, og de advarte meg, gå ikke ut i Gamlebyen med den der på hodet. De var kristne, katolikker, og ganske «moderate», men de forklarte meg at i en så arabisk by var det ikke lurt å strene rundt med kippa, så jeg la den i lomma til jeg kom fram.

I synagogen tok jeg den på og ble ønsket velkommen. Det var et chabad-hus, folkene der var av en gruppe innen ortodoks jødedom, chassider, som legger vekt på utadrettet aktivitet, «indremisjon», blant jøder, men med min kippa ble jeg sluppet inn og fikk følge deres ritualer. De var mange og lange, men ble spritet opp på amerikansk-engelsk, og vi fikk påske-historien gjenskapt gjennom «de fire spørsmål»: Hvorfor er denne natt forskjellig fra alle andre netter? Hvorfor spiser vi i kveld bitre urter? Hvorfor spiser vi i kveld usyret brød når vi alle andre dager …

Usyret brød – det er blitt et påbud. Jødiske hjem renser til denne dag huset for gjærbakst før påske og spiser matzot, usyret bød, «reisekost», en uke. For hvert svar drikkes et beger vin. Til sist ble en tom stol trukket frem, døren ble åpnet, og profeten Elias ble ønsket velkommen med et femte beger, om han skulle komme. «Same procedure every year».

Etter den rituelle delen var det mat, gefillte fish, så vidt jeg husker. Chabad har sine røtter i Baltikum, og denne retten med farsert fisk er en favoritt. Ikke min favoritt, det har tatt meg tid å venne meg til. – Og jeg kom meg vel tilbake til rommet mitt med kippa i lommen.

Ikke noe påskelam. Jødenes påskelam ble tradisjonelt slaktet ved tempelet i Jerusalem. Tempelet ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr., og siden den tid er det bare representer med et tørt lammeben som symbol blant ingrediensene på festbordet.

Annerledes hos samaritanerne. Ja, de med den legendariske «barmhjertige samaritan». De finnes fremdeles! Noen hundre av dem bor i en forstad til Tel Aviv, noen hundre i Nablus i det israelerne kalle Samaria, vi sier vel oftest Vestbredden, litt nord for Jerusalem. De er annerledes. Da jødene ble ført bort fra landet og tatt til Babylon noen hundreår før Kristus, ble noen tilbake. Akterutseilt, så å si.

I Babylon utviklet jødedommen seg, Bibelen fikk nye skrifter og ble fortolket videre. De som var blitt tilbake fikk ikke med seg dette, og da jødene kom hjem fra eksilet med sine tradisjoner, ville ikke samaritanerne akseptere de nye tankene. De gikk ikke til tempelet i Jerusalem, de hadde sin helligdom på Garisim-fjellet ved Nablus, som de og israelerne kaller Sikem.

– Dette var i 1974, verden var annerledes, den israelske bosetterbevegelsen var ikke kommet i gang. Så jeg kom meg inn på Vestbredden med lokal arabisk buss, opp på Garisim, og tilbrakte natten med samaritanerne. De har aldri tenkt på at påskelammet skulle slaktes på Tempelplassen, de har ikke akseptert den tradisjonen.

Platået på Garisim var slakteplass. Hver familiefar slaktet sitt lam. Lammene ble, som skrevet står, «stekt over ilden, med hode, føtter og innvoller». Så samlet familiene seg og spiste. «Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis i all hast…» - Klare for den lange ørkenvandringen.

Feiringen av påske med samaritanerne ga meg noen bilder tatt rett ut av Gamle testamentes beretninger – under en gryende morgen. Røken fra grillstedene forsvant med morgendisen, stjernehimmelen ble bleknet og ble til ny dag.

Da jeg kom tilbake til min kibbutz, trodde de jeg var gal. Tilbragt natten under åpen himmel dypt inne på Vestbredden. For meg var det en opplevelse av levende bibelhistorie.

Jeg har egentlig aldri opplevd kristen påske i Jerusalem. Har vært på jobb med tett program, men snek meg en gang til Gravkirken på langfredag ettermiddag.

Der, ved kapellene ved det som tradisjonen sier var stedet hvor Jesus ble korsfestet og hvor graven var, satt det fullt av sørgende kvinner, arabiske kristne, greske pilegrimer. Tett i tett, hofte ved hofte. De bare satt der og dannet sorte striper langs kantene, stille, i dyp sorg og meditasjon. Et bilde! Så gikk jeg til Getsemane have, til den russiske kirken. Der klatret nonner i høye gardintrapper for å pusse lampene før påskenattens gleder. Spisse hatter, lange kapper, alt i sort, som trekanter svevende under kirkehvelvet.

Påske på Filippinene er noe annet. Filippinerne kan aldri la en fest gå fra seg, så påsken, med alt sitt alvor, blir også «gøy».

Langfredag på slettene ved San Fernando, et par timer nord for Manila, er en stor begivenhet. Allerede på veien kommer vi forbi grupper av «penitentes», botferdige, med masker og spisse hatter, etter hvert flere og flere, i jeans og bar overkropp, som i anger over syndene sine pisker seg til blods. Ja, er det blod, eller er det teatermaling?

Vi må forlate bussen og gå sammen med dem i trengselen, prøve å unngå blodspruten, ja, for det ser ut som virkelige, blodige sår når de pisker seg. Unger skriker, selgere frembyr is og cola og snacks, en ubegripelig folkefest. På landsbyens fotballbane er det en enorm sammenstimling. Brennende sol, 35C, titusener av varme og svettende mennesker. Vi prøver å se hva som skjer, hører i alle fall hammerslagene når tre menn blir spikret til korsene (eller bundet, kanskje – «fake» hamring?) og korsene blir reist.

Det må være den ultimate bønn om nåde og tilgivelse fra botferdige sjeler. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, kirken vet det visst heller ikke. Det er stemmer som taler mot ståheien og denne merkelige formen for botsøvelser. Men folketroen holder fast på det.

Jeg har mer glede av filippinernes påskemorgen. Vi reiser ut til den lille byen Lucban, litt sør for Manila, og er der påskenatten. Henimot midnatt stilner livet i byen, ingen liten begivenhet i en filippinsk by. På sen kveld går vi til byens kirke. Stinn brakke, stupende mørkt, stemmer mumlende i bønn. Det er så mange mennesker, det er så intenst, selv vi som er fremmede i byen, fremmede for tradisjonen, blir grepet.

Ved midnattsslaget i kirkeklokkene tennes alle lys, vi velter ut av kirken. Det er fyrverkeri på kirkebakken, et hornorkester spiller «When the saints og marching in». En flåte med Den oppstandne trekkes med sine følgere gjennom byen, en flåte med hans mor trekkes en annen vei, de to møtes ved ordførerens hus.

Der er det illuminerte fasader, små englebarn rappellerer på veggene, et barnekor synger Halleluja-koret av Händel. Vår guide kjente ordføreren, vi ble invitert inn på nattmat. Påskegleden gikk under huden.

Sånn skal påskemorgen feires, sånn gjør de det i alle fall i Lucban! Etter noen timers søvn må vi ut igjen. Alle skal feire med å skvette vann på hverandre. De har bøtter og øser, turister er yndede ofre. Brannvesenet stiller med slangebiler… - Oj, Filippinene!

Mer stillfarende forgikk det i Ohrid i Nord-Makedonia. Rundt den vakre sjøen skal det være 365 kirker, gamle kirker. Jeg har bare sett noen få, men makedonske kirker er alle som smykkeskrin, vakre små bygninger, ofte gamle, med fine fresker. De «oppdaget» renessansens livfulle uttrykk hundre år før Giotto.

Høyt over byen Ohrid ligger Plaoshnik-høyden. Her har det vært helligsteder helt siden Makedonias apostel Clemens ble begravd her på 800-tallet, en ny-kristning noen hundre år etter Paulus. Kirken med graven hans ble gjort om til moské, ødelagt, nå gjenreist mellom ruiner av andre religiøse bygninger. Vi var der en påskenatt, en liten gruppe fra Escape Travel sammen med tusener av makedonere mellom utgravninger utenfor kirken.

Det ble nok feiret en liturgi i den nyreiste kirken, det hørte vi lite av. Vi var med på en stille markering av påskenatten sammen med lokale folk, påfallende mange unge – jeg er vel kommet i en alder da mange oppfattes som unge, vi hadde alle levende lys i hendene. Det var et slags fellesskap!

I et annet hjørne av Europa er påsken mer farverik. La Semana Santa, den hellige uke, i Spania er en enorm hendelse, og som de fleste steder er det ikke mulig å unngå å bli en del av det, alle blir bare oppslukt av begivenhetene.

Jeg har vært så heldig å oppleve La Semana Santa i Andalucia er par ganger. Vi kom inn fra Marokko dagen etter palmesøndag, og da var feiringen i full gang i Sevilla. Prosesjoner med korps og flåter med tablåer av episoder fra påskehistorien fylte gatene fra tidlig ettermiddag.

På kvelden var vi til flamenco, og på vei tilbake til hotellet gikk vi oss bort i folkemengden. Umulig å holde sammen, gatene var fylt av en «flytende masse» av mennesker. Det var før pandemien, det var før vi var redde for folk.

Langs ruten for prosesjonene gikk folk ut på balkongene i sin fineste puss, balkongene var pyntet med tepper. Det går langsomt, flåtene er høye, gatelykter og strømledninger må bøyes og holdes unna. Og musikken, musikken fra korpsene… - Lange trommeserier, og så setter blåserne inn, det er sørgemusikk, det er langsomme marsjer. Onsdag før skjærtorsdag spiste vi middag på vårt hotell i Cordoba, snakket om dagens utflukt, om besøket i den enorme moskeen som ble gjort til kirke etter den kristne gjenerobringen av maurernes by.

Det er mye å snakke om. Men så var det som jeg følte musikken, trommevirvlene. Jeg tørket meg om munnen, la fra meg bestikket, sa unnskyld til de andre, ut på gaten – og der kom prosesjonen. Musikken var tyngre, mørkere enn noen gang. Jeg ble bare fanget, slukt. Jeg fulgte korpset, midt i prosesjonen, som i transe, eller var det ekstase? Jeg har aldri opplevd noe lignende, denne spanske sørgemusikken gikk i ryggmargen på meg. Jeg føler det igjen når jeg ser videoer av dette på YouTube, det er veldig sterkt.

Jo, jeg opplevde noe lignende i Benalmadena Pueblo, byen der vi var fra skjærtorsdag til annen påskedag. Jeg var ute på byplassen etter middag. To prosesjoner omringet meg, ett korps fra hver kant. De spilte med full utblåsning, tutti, total dissonans i «surround»-lyd. Herlighet!

På langfredag har folk i byen et pasjonsspill i byparken. Hele byen er med. – I dag er jeg Maria Magdalena, sa vertinnen på hotellet da jeg kommenterte antrekket hennes til frokost. Med ganske enkle midler forteller de påskehistorien. Ikke større forhold enn at alle ser og hører hva som skjer. Alle er med, vertinnens bror har laget lydsporet. Det eneste problemet et at man blir forferdelig solbrent etter noen timer under åpen himmel, sol og regn, i Sør-Spania i april!

Påskedag var vi i Granada, utrolige Alhambra. Nede i byen ville de bidra til festen med å selge små klokker i uglassert terrakotta. Jeg har den fremdeles i beredskap til påskedag. Fin, klar klang, den er et godt minne om gripende påskefeiringer jeg har fått oppleve. – De har vært så fysiske!

Og for ordens skyld, vi har alle forskjellige kalendere: Jøder, samaritanere, ortodokse, katolikker, georgiere – med litt planlegging er det mulig å feire påske flere ganger i løpet av en sesong. Ikke fordi det er «eksotisk»: Å oppleve høytider sammen er en god måte å komme nær folk og «folkesjela» på. Anbefales, når det blir lettere å reise!