Tanker på 17. mai

I det fine vårværet fortsatte jeg formiddagen med å gå til Bygdøy og følge kyststien langs Frognerkilen. Bygdøy er alltid en opplevelse. Jeg er vokst opp i Indre Østfold, omgitt av tung granskog. På Bygdøy er miljøet helt annerledes – mildt klima og løvskog, så lys og lett i maisolen! En glede! I skogbunnen er hvitveisen nå historie, liljekonvallen bringer bare løfter foreløpig – men fiolene, fiolene, mengder av dem!

Løvskogen i formiddagslys med fioler og friske skudd fikk meg til å gjenoppleve en annen naturopplevelse jeg har hatt i forsommerlys. Flere år har jeg laget og ledet en rundreise i det som nå heter Nord-Makedonia. Helt i sør-øst ligger byen Strumica, innunder fjellene som markerer grensen mot Hellas. Fjellene fanger vann, her er mange kilder, elver og fosser. Vi besøker alltid Smolari-fossen, en drøy halvtime å gå på fin sti i – nettopp – løvskog. Skogbunn nesten som på Bygdøy, masser av fioler. Og så et forfriskende vannfall, nær på står det som en sky, nesten like forfriskende som Frognerkilen i mai. Smolari er ingen stor turistattraksjon. Vi kommer straks etter frokost og er vanligvis alene der, men det gir den samme nærhet til skogen, blomstene, fuglesangen som en tidlig gåtur på 17. mai. Jeg fikk en mimre-opplevelse.

Ikke langt derfra liggeren liten klosterkirke, viet Eleousa, den hellige Guds mor av øm kjærlighet. Kirken er fra sent 1000-tall, og har et lite nonnekloster med søstre som åpenbart har grønne fingre. En overveldende frodig have, med stolte, gamle trær, irrgrønne plener, bugnende blomsterbed. Det sies at de lager den makedonske kirkes hjemmesider også, og at de broderer prestekjoler. En av søstrene låser opp, spanderer sjokolade og selger husets likør og tørre urter. Som så mange små kirker i Makedonia er denne et skattkammer av bysantinsk arkitektur og kirkekunst, med et mesterverk i hvelvingen over et sidekapell: Et portrett av Immanuel, Jesus som tolvåring. Jeg vet ikke hvor gammel fresken er, men den har en friskhet som er slående. En vakker yngling, malt med kjærlighet. … Jeg så ham som barn med det solrike øye, som det står i salmen. – Og så ut i det frodige forsommerlandet igjen, til store opplevelser av natur, kultur og mye, veldig mye, god mat. Som Norge er Balkan fint i mai. Gir reiseglede!

En annen morgenopplevelse hadde jeg i Laos for et drøyt år siden. Jeg reiste alene, kom inn til Luang Prabang etter heldags busstur fra hovedstaden Vientiane. Neste morgen var jeg tidlig oppe. Gjestehusets frokost var blid og hyggelig, men enkel. Jeg gikk inn til byen på nesten fastende hjerte. En trapp førte opp til et buddhistisk kloster. Ett av mange i denne gamle byen som en gang var laotenes hovedstad, med et kongepalass i en by «som ikke er større enn Mysen». Men nå klosteret: Helt stille, bare en kvinne som feide gårdsplassen. Friske blomster og røkelse foran Buddha-statuene, fuglesang. Ennå spor av dugg og tropenattens svalhet i skyggene. Jeg var alene med stemningen, det var morgen, verden var frisk og ny! – Deretter en croissant og en kopp svart, fransk kaffe på fortauet ved et av Luang Prabangs mange bakerier. Et godt liv i Østen, en god morgenstund, før turistbussene var på veiene. «Folk må komme seg opp om morran», som en norsk statsråd engang sa, i en annen sammenheng. – Han hadde rett, også når det gjelder reiseglede!

En siste morgen-assosiasjon tar meg til Bali. Dagene på Bali er tunge og varme og tropiske, morgenene kan være svale og friske. «Bali er verdens morgengry», skal Indias statsminister, Nehru, ha sagt. Han er inne på noe. – Jeg dro med min lille scooter, 110cc, ut på Bukit-halvøya sør på Bali. Fant en smal vei som knapt står på kartet, i alle fall ikke på google maps. Humpet meg over stener og forbi hull etter siste regnskyll. Der fant jeg mitt balinesiske tempel. Ikke en sjel på gårdsplassene og mellom de fint hugde portene. Stenhuggerarbeidene var knapt å se, så mye var overgrodd av grønnsvær. Frangipani-trærne sto i full blomst, velduftende blomster på bar kvist. Bougainvillea-busker dekket murene, hibiscusplantene store som trær. Det var et overveldende blomsterflor. Ikke en lyd, bare en enkelt liten fugl som ikke hadde forstått at den skulle søke ly når formiddagsheten snart ville komme. En liten gekko pilte mellom tørre blader. – Balineserne er hinduer av egen skole. Gudene er tilstede i templene bare når det er tempelfest og det bæres frem offergaver. Denne morgenen var det ikke tempelfest. Jeg var alene. Men i morgenlyset og blomsterfloret, lyden av brenningene under meg, med den perfekte profilen av vulkanfjellet Batukaru, «kokosnøttskallet», i det fjerne, over en ring av skyer som var i ferd med å danne seg, følte jeg en fred, en harmoni som gjorde meg usigelig godt.

Usigelig godt var det å gå på Bygdøy i morgenlys 17. mai også. Drømme litt om når vi kan få lov til å reise igjen og oppleve morgendugg i andre deler av verden. Vi som reiser, får mange gleder. Enn så lenge nyter vi vår egen forsommer.

– Og, for ordens skyld, jeg kom hjem til «Ja, vi elsker» på balkongen, og kongefamilien i kortesje på TV!