
Longyearbyen
Historien om Longyearbyen er et viktig og særegent kapittel i norsk industrihistorie. Allerede i andre halvdel av 1800-tallet var kullforekomstene på Svalbard godt kjent av fangstmenn og ishavsskippere som trafikkerte farvannene rundt øygruppen. Rundt århundreskiftet økte aktiviteten betraktelig, og Longyearbyen ble etablert i 1906 som én av mange bosetninger der man forsøkte seg på industriell utvinning av det sorte gullet. De første årene blir gjerne kalt amerikanertiden, da mye av startkapitalen ble skaffet fra utenlandske investorer, særlig i USA og Storbritannia. Like etter Første verdenskrig trådte Svalbardtraktaten i kraft, og ga Norge suverenitet over hele Svalbard. Kulldriften ble dermed drevet fra Norge, etter norsk arbeidslivslovgivning.
Byen ble hardt bombet under Andre verdenskrig, og det var bare den fortsatte interessen for kullutvinning som gjorde at Longyearbyen ble bygget opp igjen i etterkrigstiden. Siden 1990-tallet har det blitt fokusert på andre næringer her oppe, særlig forskning og turisme.